Er dette morsomt?


Det er mange grunner til at man velger å lese ei bok. Det kan være en interessant anmeldelse eller noen som anbefaler den eller man bare ser den i bokhandelen og noe med forsiden eller tittelen fenger ens oppmerksomhet. Det siste har ofte skjedd med meg. Så også med denne boka «Ingrid Winters makeløse mismot» av Janne S. Drangsholt.

2430761

Verken tittel eller forfatter sa meg noe, men bildet på forsiden er en russisk matrjosjka, og da blir jeg nysgjerrig. Så var det sitater fra anmeldelser som tydet på en morsom bok, noe å le av og med en skildring av en reise til Russland. Det hørtes som noe for meg.

Det var også andre med de samme interesser som meg som hadde oppdaget denne boka og både kjøpt og lest den, så jeg kunne låne. «Ikke det minste morsom», var hennes dom, men jeg lot meg ikke skremme, for min nysgjerrighet var vakt.

yR9kAOuWiIByYCoaSsuzrAstcZgpim9WO9KTJYvOya2w

Enten er det bare min mangel på humor eller så vet jeg ikke. Denne boka handler om en traurig hverdag som jeg ikke synes er det minste morsom, bare kjedelig og intetsigende. Jeg orker ikke å lese alle setninger, men skummer etter hvert gjennom for å se hva hun vil fortelle om reisen til St. Petersburg.

Ikke skjønner jeg hva som er så morsomt med en stressa hverdagssamtale mellom ektefolk som skal kjøpe nytt hus som de egentlig ikke har råd til. Budrunden er heller ikke særlig morsom selv om hun går langt over det de kan betale. Ja vel, dumt gjort, men morsomt?

Endelig kommer reisen til St. Petersburg der hovedpersonen er sendt mot sin vilje for å opprette en samarbeidsavtale mellom universitetet der og i Norge.

Møtet med russerne er full av gamle klisjeer, og ikke skjønner jeg hvordan hun kan få dem til å bli tause, uengasjerte og håpløst usosiale. Det er akkurat det motsatte av det jeg ville ha gjort for å overdrive. Russere er da sjelden tause, tvert imot de kan ofte snakke høl i hue på deg! Ikke er de kalde og avmålte heller annet enn når de sitter i en offentlig stilling som en passkontrollør eller toller.

Hovedpersonens redsel for alt som dette landet representerer for henne, høres ut som verste stalintid, og dette er da langt ut på 2000-tallet! Jeg kjenner omtrent ingenting igjen her og blir bare irritert.

http://www.nrk.no/kultur/bok/amazon-kjoper-verdensrettighetene-til-_ingrid-winters-makelose-mismot_-1.12697174

Hvordan Henriette Steenstrup kan finne på å ville lage en film av dette, skjønner ikke jeg. Her finner jeg ingenting av interesse, ikke er det morsomt, ikke er det gjenkjennende, ikke er det interessant og ikke forteller det meg noe nytt. Helbom, spør du meg.

Og dette har amazon kjøpt verdensrettighetene til! Det skal også være den første norske boka som dette skjer med. Ikke vet jeg hva de skal med dette, og hvorfor den skal bli utgitt på alle verdens språk. Nesten pinlig på norsk litteraturs vegne, men det er kanskje noe jeg ikke forstår her?

 

Dette innlegget ble publisert i Bøker, Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s