Biografien


Jeg er veldig glad i biografier. Å høre om menneskers liv er alltid spennende og lærerikt. Å granske sin egen biografi kan også gi forklaring på en del hendelser og «hvorfor det gikk som det gikk». Jo lenger man lever, jo større perspektiv får man på livet, og man kan følge tråder langt tilbake.

I Steinerskolen bruker vi ofte biografier i undervisningen som et pedagogisk virkemiddel. Særlig i tidlig ungdomstid kan det være velgjørende å høre om andres liv og dermed få satt sitt eget i perspektiv.

En av de biografiene jeg tidlig fordypet meg i er den russiske forfatteren Lev Nikolajevitsj Tolstoj. Etter 40 år vender jeg i disse dager tilbake til hans liv og leser en av de mange biografiene om ham. Den er skrevet av vår egen professor i russisk litteratur Erik Krag i 1937. Jeg husker så vidt professor Krag fra den tiden jeg begynte å studere russisk. Det var en lang og tynn gammel mann som gikk i gangene på Slavisk-baltisk institutt. Det gikk gjetord om hans forelesninger i russisk litteratur, men jeg fikk aldri oppleve dem. Han døde 85 år gammel i 1987.

Tolstoj ung

I denne biografien om Tolstoj tar han for seg ungdomsdiktningen og krig og fred. Andre del heter «Kriseår», og her treffer jeg på noe som for oss i steinerskolen er velkjent.

Kapitelet begynner slik:

«Man kan i menneskelivet iaktta en viss rytme i perioder på syv år: I syvårsalderen tannskiftet, ved fjortenårsalderen puberteten, ved enogtyveårsalderen har mennesket nådd såpass sjelelig modenhet at det selv kan være ansvarlig for sine handlinger (myndig). Ved åtteogtyve-tredveårsalderen er den naturlige åndelige vekst og modning til ende. Mennesket får nu intet mere «fra naturens hånd». Snart er de siste ressurser brukt opp, og det står i en viss forstand på bar bakke. For mange betydelige menneskers, og særlig kunstneres vedkommende, kan man derfor med visshet konstatere en meget alvorlig krise i alderen ca. 28 – ca. 35 år. Nu spørres det om mennesket ved egen kraft kan bryte sig vei til et nytt åndelig energi-plan. Hvis ikke, så er stagnasjon og forfall der, dikteren er «utskreven», begynner å «gjenta seg selv» osv. Det heter derfor at den som gudene elsker, lar de dø ung. Men somme greier å kjempe sig gjennem krisen; og de oppnår nettopp som følge av kriseårenes kamp en ny, rent åndelig «vekst», (altså ikke i betydning av noe naturen gir gratis, men i betydning av åndelige «erhvervede egenskaper»). På disse mennesker kunde man anvende Bjørnsons ord om profetene: De vedblir å vokse, vedblir å vokse!

Og de begynner først for alvor når de er omkring de femogtredve – begynner likesom helt fra nytt. Og først nu skaper de sine største verker.»

22187729

Etter dette fortsetter Krag med en liten sammenligning av paralleller i Tolstojs og Ibsens liv og dikting. Det kan man jo gjøre selv om man vil, for det fører for langt her.

Det som Krag tar frem her, kan man også lese hos Rudolf Steiner, og tar man for seg en del biografier, er det slående hvor ofte man finner omslag i livet akkurat ved disse overgangene.

Jens Bjørneboe har skrevet et svært interessant dikt som heter «Til meg selv på 35-års dagen».

Dante

Dante lar hele den Gudommelige komedie begynne «midtveis på livsens ferd», altså i 35 års alder. Da mister han retningen på livet og må kjempe seg frem til en ny vei.

En kan jo ta en kikk på eget liv og se når de store forandringene foregikk. Det er en god øvelse og kan gi rom for ettertanke.

Dette innlegget ble publisert i Bøker, Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s