Et varmere samfunn?

For noen dager siden hørte jeg på elevene i 3.vg som presenterte sine årsoppgaver for en full sal. Det var rørende å høre den ene etter den andre fortelle om sitt arbeid og de erfaringene de har høstet gjennom året. Noen hadde virkelig noe de ville si oss, ja, lære oss noe viktig.

Fra årsoppgavekvelden

Et av innleggene handlet nettopp om hvordan vi kan skape et varmere samfunn ved rett og slett å se hverandre, hilse og snakke med en fremmed.

Det minnet meg på den oppgaven jeg ofte ga i norsk til elever i videregående: «Snakk med en fremmed». Det kunne bli svært interessante besvarelser.

Ofte når jeg har vært i Russland, har det slått meg hvor mye «varmere» det samfunnet er. Det kan nok virke rart på den som forbinder Russland med noe helt annet; utilnærmelige byråkrater, strenge regler og korrupsjon. Ja, de har det også, men så uendelig mye mer.

Høsten 2014 var jeg i St. Petersburg sammen med en norsk venninne. Hun opplevde at en minibank slukte pengene hennes, og vi søkte hjelp hos en ung mann som hadde som oppgave å betjene kundene utenom «lukene».

Nevskij Prospekt

Han hjalp oss med å fylle ut de riktige papirene og få snakke med de riktige personene. Det var en lang prosess med masse styr, så vi ble sittende og vente ganske lenge. Da begynte vi å snakke om andre ting. Grensen mellom det offentlige og det private ble snart hvisket ut. Jeg fikk høre om hans familie, hvordan han hadde kommet fra Sibir til St. Petersburg, han fortalte om søsken og jeg hadde til slutt følelsen at jeg hadde kjent ham lenge.

Det hører vel med til historien at vi aldri fikk de pengene igjen, men det skyldtes nok ikke den unge mannens nidkjærhet, men snarere en mangel på oppfølging fra norsk side.

Omtrent et år senere var jeg tilbake i St. Petersburg og skulle igjen ha penger ut av en minibank og havnet igjen opp i den samme banken. Da jeg kom inn døra, holdt jeg på å gå rett på – ja, hvem andre enn den samme unge mannen fra året før! Han stoppet i farta og glodde på meg før ansiktet brøt opp i et smil og vi hilste som gamle kjenninger. «Fikk dere pengene tilbake?» spurte han som om det skulle ha vært noen dager siden og vi hadde kjent hverandre lenge. Jeg måtte benekte det, og da mumlet han noe om at han «hadde gjort alt riktig» før han gikk over til en annen kunde.

St. Petersburg er en by med fem millioner innbyggere, og hvor mange tilreisende hvert år? Temmelig mange! Men mannen i banken på Nevskij Prospekt husket meg etter ett år! Hva er det for noe?

Her i lille Tønsberg må jeg gå temmelig mange ganger til en og samme bank eller butikk før jeg føler jeg kjenner igjen den som ekspederer.

Røde Kors forsøker seg på å få oss til å sitte på samme benk

Det har riktignok blitt bedre med den nye kafekulturen. Du skal ikke ha vært mange ganger i samme kafe før de kjenner deg igjen, hilser og spør om du skal ha det samme. Da føler man seg tatt vare på og sett. Det er vel slikt som skaper et samfunn.