Maslenitsa – farvel til vinteren

En av de eldste årstidfestene i Russland og store deler av den slaviske verden, er maslenitsa. Det finnes tegn på at den har vært feiret helt tilbake til det 2. århundre e.Kr. Siden har den falt sammen med inngangen til fasten og på den måten markert slutten på kjøttspising og festing. Den tilsvarer altså på mange måter karnevalstiden i den katolske verden og fastelavn slik vi kjenner det.

Tradisjonen sier at hele uken før fasten begynner er det en slags nedtelling der man sier farvel til kjøtt, egg og melkeprodukter, og da må man selvfølgelig ha mest mulig av det før det er slutt.

Selve ordet maslenitsa minner oss om ordet for smør som er «maslo», så det er «smøruken» som feires.

Slutten på maslenitsauken var i år søndag 13. mars, altså i dag. Det markerte vi her i Tønsberg med en fest på Villa Møllebakken. Det var Zazjigalka, forening for russisk kultur og Kalina, russiskpråkliges forening i Vestfold som sammen dro i gang festen. Ganske spennende var det å se hvor mange som ville komme til noe slikt, og siden vi hadde mat, måtte vi ha påmelding. Da fristen for påmelding nærmet seg, hadde vi nådd 70 personer. Det var over all forventning, og flere enn det var bestikk til i lokalet!

Bordene er dekket – vi venter på gjestene

Et korps med russiske damer hadde laget mat, og de kom med stabler med pannekaker, mange fat med oladi, eller små lapper, store boller med salater, en stor kjele med borsj, syltetøy av mange slag, kompot og mørkt brød og masse te. Vi bar bord og satte på plass stoler, dekket på til 80 personer og håpet at det ville holde.

Flaggene er på plass

Rett før klokka ble to, strømmet det på med mennesker, familier med små unger, enkeltpersoner og par, russere og nordmenn, noen fra Latvia og Ukraina, Litauen og Estland, og det fyltes opp.

Det er pannekaken som er hovedmaten på maslenitsa. Den symboliserer solen som nå endelig skal komme etter en lang vinter. Og folk la innpå med pannekaker!

Egentlig skulle det være en strådukke til slutt som skal brennes opp som et farvel til vinteren. Men det ble litt for mye for oss å få til.

Det var usedvanlig trivelig å se et norsk-russisk selskap der hvert bord var omkranset av folk fra begge land. Praten gikk livlig, og ungene lekte i naborommet.

Det ble kø til maten…

Det ble musikk også, piano og cello som spredte Tsjaikovskijs vakre toner i lokalet, en gutt spilte saksofon med mor på piano, og ei lita jente spilte på treskjeer. Allsang var det også, kjente russiske folkesanger på norsk og russisk.

Og så var det selvsagt quiz, og spørsmålene var fra felles historie og kultur: Hva heter byen som vikingene kalte for Holmgard?

Selv om ikke det var skjeer til alle, så det ut til å gå greit siden ikke alle spiste suppe, og gafler og kniver ble det også nok av. Alle fikk mat, og alle smilte fornøyd og sang i vilden sky.

Alle var enige om at det hadde vært en fin fest. Kanskje gjentar vi det til neste år.