Krigens sanne ansikt – Svetlana Aleksijevitsj dokumenterer


Om noen blir forundret over råskapen i skildringene i boken «Krigen har intet kvinnelig ansikt» fra fjorårets nobelprisvinner i litteratur, må det bety at de ikke har lest mye krigslitteratur. Eller for den saks skyld ikke mye dokumentar om verdens elendighet i det hele tatt. For meg er dette ingen overraskelse. Den føyer seg inn i fortellingene fra mange krigsskildringer fra fronten, motstandsbevegelse og konsentrasjonsleirene. Jeg har lest noe fra alt dette, og jeg har også slukt bøker om undertrykkelse, forfølgelse, fengsel og leire fra Sovjet, Colombia, Midt-Østen, Kina, Nord-Korea og mange andre steder. Jeg vet godt hvordan det har foregått og hva som skjer den dag i dag. Jeg trenger egentlig ikke vite mer om dette. Derfor leser jeg sjelden den type litteratur mer.

VisBildeServlet

Men jeg syntes jeg burde lese Svetlana Aleksijevitsj for å se hva hun fikk nobelprisen for.

Derfor har jeg lest «Krigen har intet kvinnelig ansikt». Det var hardt.

Det er visse ting her som er ganske nye for mange av oss; at kvinnene ikke bare var i saniteten, lindret og forbandt de sårede, men også var snikskyttere, stridsvognførere, soldater i første rekke og til og med offiserer, er kanskje litt overraskende. At så mange av de som her er intervjuet forteller at de ville til fronten, at de ville kjempe, er kanskje også ukjent. Mange var så unge at de egentlig ikke skulle bli sendt noe sted, men de presset og presset, og noen fikk lov å dra, og dermed tilbrakte de fire av sine ungdomsår i blod og gjørme, med kuler som suste rundt ørene, granatangrep og bomber, lemlestelser, skitt og på randen av sultedøden med lus og lopper og – noe mange sier var fælt – i bukser! De drømte om sommerkjoler og sko, noen måtte venne seg til å gå med sko etter fire år i støvler. Noen ville så gjerne pynte seg at de benyttet en hver anledning…

33267133_composed_tw

De var vanlige kvinner før krigen, med empati og medfølelse, ømhet og omtanke. I krigen ble de omgjort til å skyte og drepe, hate og hevne. De skjønner det ikke selv hvordan det kunne foregå, men som mange sier «det var Krigen».

Da de kom hjem, hadde mange med seg utmerkelser, men mange rev i stykker papirene og gjemte medaljene. De var redde for ikke å bli gift. Hvem ville ha en kvinne som hadde vært ved fronten? En av de siste historiene i boken er om en frontkvinne som fant sin mann ved fronten, men da de giftet seg og skulle besøke hans familie etter krigen, ble hun utstøtt og utskjelt, for hvem ville vel gifte seg med en frontkvinne? De tenkte seg hvordan hun var blitt brukt blant alle mennene ved fronten!

Det er selvsagt hjerteskjærende historier Svetlana Aleksijevitsj forteller gjennom sine intervjuobjekter, og det er mange av dem. For meg blir det litt for mange og litt for korte. Det er bedre når hun lar dem fortelle over noen sider, når vi kommer litt nærmere innpå disse kvinnene og deres historie. Da skjønner vi virkelig hvordan dette var.

Om noen fremdeles skulle tro at det er noe heltemodig ved å gå i krig, må vel denne boken gjøre slutt på det for alltid. Men da må man lese den!

PtrrVdvUVtQz-zQ7IrffHQSTlVUMzqyIa_YoxZAS0txw

Eller man kan lese andre krigsskildringer. De som mener at dette er til skade for russerne eller at den er politisk motivert, er helt på feilspor. Dette er en skildring fra dem som deltok, de som vet hvordan det er i krig, og det kunne vært gjort på begge sider av en krig. Tolstoj beskriver det i sine Sevastopol fortellinger fra Krimkrigen der han selv deltok og fikk se – og lukte – krigen. Det kurerte ham for all tid og gjorde ham til ikke-voldsmann.

Vi har massevis av skildringer fra skyttergravene i 1. verdenskrig. Jeg kan formelig lukte elendigheten der ute på Nord-Frankrikes jorder. Det gir oss total avsmak for denne ondskapen og lar oss ane hvordan virkelig hat oppstår.

Det er blitt hevdet som ett argument mot boken at den vil jo ikke gi noen lyst til å gå i krig! Nei, nettopp! Er ikke det noe av poenget!?

rts3j78

Det er noen andre sider her som også er verdt å nevne. Mange av oss vet lite om hva russerne (eller sovjeterne er nok riktigere) gjorde for at krigen endte slik den gjorde. Vi har en tendens her i vest til å tro at det var amerikanerne og engelskmennene og D-dagen som vant krigen. Vi glemmer lett Stalingrad og russernes 20 millioner døde. I et av intervjuene, forteller en kvinne om en franskmann hun møtte. Han lurte på hvordan hun kunne ha meldt seg til fronten, og hun forteller ham hele sin livshistorie. Da gråt han, og han sier noe viktig i denne sammenhengen:

 

«De må ikke være sint på meg, fru Tsjudajeva. For oss franskmenn, var den første verdenskrig en sterkere rystelse enn den andre. Og vi husker den – overalt har vi graver og minnesmerker. Men vi vet lite om dere. Mange i dag – særlig unge mennesker – tror at det bare var Amerika som beseiret Hitler. Den prisen som Sovjetfolket betalte for seieren – 20 millioner menneskeliv på fire år – er lite kjent. Og deres lidelser. Grenseløse. Tusen takk – De har rystet mitt hjerte.»

 

Kan Svetlana Aleksijevitsj’ intervjuobjekter gi oss en større innsikt i det russerne bidro med for å beseire nazistene, er det en viktig side ved boken.

Det er ingen tvil om at kampånden var sterk, både hos menn og kvinner. Da Hitler invaderte Sovjet, da han kom med sine soldater inn på deres jord, da ble kampviljen vekket hos de fleste. Ikke skulle de få ta deres jord!

Stalingrad

I det hele tatt er det interessant å høre hvordan mange understreker at det er jorden de kjempet for. Det er ingen tilfeldighet av «Den brente jords taktikk» er knyttet til russisk krigføring. Da Napoleon sto og så på at Moskva brant, skjønte han ingenting. Hva var det med disse «barbarene» som brente sin egen by? Han ville jo komme til dem med «kultur» og «sivilisasjon»! Men de ville ikke overgi sin jord til franskmennene selv om de holdt fransk kultur så høyt som noen andre.

Slik også med tyskerne. Ikke skulle de få herske på russisk jord! Koste hva det koste ville! Da døde de heller!

Det beskrives hvordan noen av russerne kom helt til Berlin mot slutten av krigen, og der fikk de se ting de ikke hadde sett før: en vaskemaskin! Det var også hus med fine gardiner, hvite duker og kaffe i små kopper. Det hadde hun bare sett på museum. Russerne hadde bodd i jordhytter og sovet på bakken i månedsvis! Hvordan var det mulig? Spurte de seg. Allikevel ville hun ikke ta med seg noe hjem, og når de kommer hjem, bøyer de seg og kysser jorden. Det er deres jord, og den er reddet!

images

Forstå det den som kan. Men inntrykksfullt er det!

Ingen tvil om at Svetlana Aleksijevitsj har gjort et gigantisk arbeid med denne boken. Les den!

Boken er oversatt til norsk av Alf B. Glad og kom på Kagge forlag i 2014.

 

Dette innlegget ble publisert i Bøker, De som vil noe mer, Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s