«Døde sjeler» – en tidløs historie


Den russiske dikteren Nikolaj Gogol må ha vært et usedvanlig menneske. Hans evne til å se tvers gjennom folk er slående, og det er ikke alltid så pent det han ser der inne.

IMG_3621

Gogol statuen ved Nevskij Prospekt i St. Petersburg

Fra middelalderen har vi begrepet «Dødssynd», og det var syv stykker av dem:

Begjær, fråtseri, grådighet, latskap, vrede, misunnelse og hovmod.

Vi er slettes ikke fremmede for disse i dag. Vi kan bare minne om de pågående avsløringene som kalles «Panama papers» der menneskets grådighet blir godt synlig. Og det begrenser seg ikke til en type mennesker; her er det folk med bakgrunn i alle typer politikk, religion, hudfarge og nasjon. Det er folk fra kapitalistiske og sosialistiske stater, fra kristne og muslimske bakgrunner, mange forskjellige yrker, det er nordmenn og russere, amerikanere og arabere, øst-europeere og vest-europeere, afrikanere og asiater, ja, listen er svært lang. Det de har til felles er at de har mye penger og vil ha mer. Grådigheten er ikke begrenset i geografi eller tid.

Gogol så alt dette rundt seg. Det var første halvdel av 1800-tallet i Russland. Selv kom han fra Ukraina (eller Lille-Russland som det da ble kalt), var født i 1809 og levde til 1852. For å skildre all den grådigheten, løgnen og forstillelsen han så måtte han bruke noe som har en dypere brodd enn reinspikka realisme. Hans beste våpen var Humoren. Latter kan være en god kur mot sløvsinn og melankoli. Derfor går han til verket først med skuespillet «Revisoren» som vi har skildret her på bloggen før, og litt senere kommer romanen «Døde sjeler».

IMG_3616

Gogol hadde store ambisjoner for dette verket, eller «poemet» som han kaller det selv. Da første bind kom ut i mai 1841, var det tenkt som en av tre deler der hovedpersonen som begynner som en storsvindler, skal lutres til å bli en helt gjennom god person. Dette siste strevet Gogol med resten av livet og ble aldri fornøyd med den han skrev. Det endte med at han brente det renskrevne manuskriptet i februar 1952. Bare noen dager senere døde han.

Selv om vi har brokker av det siste manuskriptet bla. fordi han selv leste opp fra det ved flere anledninger, er det første bind som er det mest interessante. Det er som med Dantes Guddommelige komedie; «Helvete», som er første del, er mest lest. Når vi kommer til «Himmelen» blir det for lyst og for godt, eller? Det er vanskelig å skildre Det Gode. Det fikk Dostojevskij også føle da han skildret den gode fyrst Mysjkin i romanen «Idioten».

IMG_0418

Gogol figurer i porselen

Men til Gogol: hovedpersonen Pavel Ivanovitsj Tsjitjsikov er ute på et spesielt oppdrag. Han vil kjøpe «døde sjeler»! Det har seg slik at godseierne måtte betale årlig skatt for sine livegne. De ble revidert hvert 10. år, så de livegne som døde i løpet av de ti årene, forble på listene helt til neste revisjon. Tsjitsjikov har derfor funnet ut at han kan kjøpe disse døde «sjelene» av godseierne, så slipper de å betale skatt for dem, og han kan sette dem opp på en liste som viser hans «formue» og kan da lett få lån til å kjøpe seg et gods.

Med dette i tankene begir Tsjitsjikov seg ut på reise i Russland. De han møter er blitt den rene virkeliggjørelsen av visse karaktertrekk. Det skal vi se på senere.

gogol

Etter hvert besøk på et gods hos en underlig skrue av en godsherre, hvilte han ut på en skysstasjon som her:

«Etter reisen følte han seg svært trett. Han bestilte en meget lett aftens, bestående kun av spegris, kledde så straks av seg, krøp under dynen og sov så fast og dypt, sov så vidunderlig som kun de lykkelige mennesker sover som ikke vet av hemorroider, lopper eller sterke åndsevner.»

Døde sjeler

Mens Tsjitsjikov reiser i sin skyssvogn forspent med en troika, har han tid til å reflektere over det landet, det språket og den staten han lever i.

Illustrasjoner til dette verket har alltid med seg troikaen, og i den sceneversjonen jeg så i Russland på 70-tallet var troikaen gjennomgangsbildet. Når hovedpersonen var ferdig med et besøk på et gods, var det igjen opp i vognen og av sted bar det over steppen. Det er blitt til den reneste hyllest på slutten av første bind:

«Ai, Troika! Fugl Troika, hvem har funnet deg opp? Du kunne nok bare fødes hos et sprekt folk, i det land som ikke liker tull og tøys, men som jevnt og trutt har bredt seg utover halve kloden; sett bare i gang med å telle verststolpene til det begynner å flimre for øynene. Og doningen er visst ikke så kunstferdig bygd, ikke holdt sammen av jernskruer, men gjort ferdig med liv og lyst og satt sammen i all hast av en nevenyttig Jaroslavl-bonde, bare utstyrt med øks og huggjern. Ingen tyske ridestøvler på denne kusken, nei: Skjegg og hansker er det han har, og fanden vet hva han sitter på; men når han letter på baken, langer ut og stemmer opp en sang – da farer hestene av sted som vinden, hjulekene flyter sammen til en jevn skive, veien rister, en fotgjenger stopper og skriker opp – og troikaen flyr, flyr, flyr av gårde…! Og snart ser man bare en støvsky som hvirvler opp i det fjerne.»

 IMG_3589

Så avslutter han med å sammenligne denne troikaen med Russland:

 

«Farer ikke du slik av gårde, Russland, som en fyrig troika ingen kan ta igjen? Veistøvet står til værs der du farer frem, broene dundrer, alt blir hengende etter og ligger igjen bak deg. Lamslått av dette Guds under blir den som ser det, stående: Det skulle vel ikke være et lyn, dette, slynget fra himmelen? Hva skal denne fryktinngydende farten bety? Og hva er det for en ukjent kraft som skjuler seg i disse hestene verden aldri har sett make til? Oi, hestene, hestene, for noen hester! Sitter det hvirvelvinder i manen på dere? Gløder det et lydhørt øre i hver åre? Dere hørte den velkjente sang fra det høye, samstemt og samtidig spente dere bronsebringene, og nesten uten å berøre jorden med hovene forvandlet dere dere til enkle, utstrakte streker som flyr gjennom luften, og troikaen farer gudbeåndet av sted…! Russland, hvor bærer det hen? Svar meg. Intet svar. Med vidunderlig klang ringler bjellen; den splintrede luften drønner og forvandles til vind; troikaen flyr forbi alt som finnes på jorden, og skulende viker andre folk og riker til side og gjør plass for den.»

paleh

Slik farer Tsjitsjikov gjennom Russland. Vi skal se på noen av dem han møter ved en senere anledning.

Alle sitatene er hentet fra oversettelsen til Erik Egeberg, Solum forlag 2004.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Russland. Bokmerk permalenken.

2 svar til «Døde sjeler» – en tidløs historie

  1. astrid sier:

    Jeg skal lese av de russiske forfatterne, men de er i utgangspunktet litt tunge. Jeg skal gi Gogol en real sjanse.

    • Det t russiske forfatter er «tunge» har jeg aldri skjønt. Depressive? Det er de jo ikke, for det er jo alltid et håp og et lys i det fjerne, en tro på noe bedre. Det inspirerer meg. Har nettopp lest en del islandsk krim, og der måtte jeg ta en pause, for det blir litt for mye jævelskap uten noe håp til å rette det opp. Ikke slik med russerne. Gogol er jo helt magisk, men man må knekke språkkoden og de litt lange setningene. Lykke til!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s