Godseierne i «Døde sjeler» – karikaturer eller speilbilder av virkeligheten?


Når vi nå har presentert Gogols store roman «Døde sjeler» og gitt litt bakgrunn for både tilblivelse og handling, er det på sin plass å vie hovedpersonene litt mer oppmerksomhet.

Russia-chariot_1392273c

Tsjitsjikov reiser rundt i Russland og besøker godsherrer for å få kjøpt «døde sjeler» av dem. Dem han møter er merkelige personligheter, på mange måter karikaturer, men samtidig uttrykker de en virkelighet som nok Gogol så i klare konturer og skarpe farger. Boken kan leses som en ren satire over den tidens Russland eller den kan sees som en beskrivelse av menneskenes sørgelige svakheter. Gogol hadde altså intensjoner om å la Tsjitsjikov lutres gjennom de neste to bindene, og kanskje ligger det et dypt religiøst syn på bunnen av denne fortellingen og ikke bare en absurd harselas som noen vil ha det til.

Den første godseieren Tsjitsjikov kommer til er Manilov.

s-l225

Manilov og frue i porselen

Gogol presenterer ham slik: 

Bare Gud kan muligens si hva slags karakter Manilov var. Det finnes en art mennesker som går under navnet: vanlige mennesker. De er hverken sånn eller slik, hverken helter eller kjeltringer, som man sier. Kanskje bør man regne Manilov til dem. Av utseende var han en flott mann; ansiktstrekkene manglet ikke sjarm, men denne sjarmen var nok vel sterkt sukret; i alt han sa og gjorde var det noe som fisket etter sympati og intimitet. Han smilte forførerisk, var lyslugget, hadde blå øyne. Første øyeblikk man snakket med ham, kunne man ikke annet enn å si: «For en hyggelig og kjekk mann!» Neste øyeblikk sa man ingenting, og tredje øyeblikk sa man: «Hva fanden skal dette her bety?» og flyttet seg unna; gjorde man ikke det, ville man få det dødsens kjedelig». 

Er det noe gjenkjennelig med en slik karakter?

Fru Manilova har gått på kostskole der hun har hatt de tre viktigste fagene: fransk, pianospill og strikking. De har to sønner, og de blir hørt i lekser for å vise hvor flinke de er for gjesten. Alt for å vise frem sin beste side. Manilov blir riktignok svært forfjamset når Tsjitsjikov vil kjøpe hans døde sjeler, og mister pipa ut av munnen, men han gjenvinner fatningen fort, får pipa på plass og er velvilligheten selv.

Hele besøket er «sterkt sukret», og sjarmen og velvilligheten til Manilov blir fort for mye av det gode. Her er en smisking og innsmigring så sterk at man blir rent kvalm. Vi har uttrykket «øyentjener» på norsk, og det kunne vel passe fint. Ellers stiger et bilde opp i meg av en smørsanger med sleik som synger smektende sanger og har et harem av kvinner rundt seg…

Man er fristet til å føye smiger til dødssyndene, eller om ikke dødssynd, så i alle fall synd. I det manilovske hjem er det foruten smiger mye selvgodhet, latskap og overdreven høflighet og velvillighet som kan føre ganske så galt av sted.

12

Så drar Tsjitsjikov og hans kusk og tjener videre til neste godseier. Men de kommer ut for et skikkelig uvær og kjører seg helt vill. Men «ettersom russeren i avgjørende øyeblikk finner en utvei uten å hengi seg til vidløftige funderinger», svinger de av på første vei til høyre og kommer til et hus der de banker på.

Her møter de husets frue:

Korobochka

«Et øyeblikk etter kom husets frue inn, en dame noe oppe i årene, iført nattlue satt på plass i all hast og med flanellstørkle om halsen, – en av disse mindre godseierkonene som bærer seg over misvekst og utgifter og legger hodet litt på skakke, samtidig som de ufortrødent samler mynt i mønstrete punger av hamplin som de fordeler på forskjellige kommodeskuffer».

 Det blir gjort i stand en seng til ham med dundyner, og klærne hans skal tørkes. Alt er klart og fruen sier:

«ja, så var sengen din ferdig, sa vertinnen. – farvel da, og god natt. Eller skulle det være noe mer du ønsker? Du har vel ikke for vane, far, å bli klødd under hælene når du ha lagt deg? Salig mannen min fikk aldri sove ellers».

Tsjitsjikov avslår, men sover godt og møter fruen morgenen etter. Først da presentere de seg, og det viser seg at damen heter Nastasia Petrovna Korobotsjka og er kollegiesekretærenke.

Her nytter Gogol høve til å reflektere litt over russiske omgangsformer:

«Man må innrømme at om vi enn her i Russland fremdeles henger etter utlendingene i ett og annet, så ligger vi langt foran dem i kunsten å omgås. Det er ingen ende på nyansene og finurlighetene i våre omgangsformer. En franskmann eller tysker vil aldri oppfatte alle spissfindigheter og graderinger der; -«

Og det er nok helt riktig når vi i etterordet til Egeberg får høre at det var 14 rangstrinn i datidens russiske samfunn både sivilt og militært, og alle trinnene hadde sin tittel som man måtte bruke når man henvendte seg til dem. Svært komplisert! Og et rangssamfunn vi nesten ikke kan tenke oss!

Med fru Korobotsjka (av ordet korobka som betyr eske) blir det omsider inngått en handel, men hun kvier seg veldig og lurer fælt på om hun ikke blir lurt. Tsjitsjikov fortviler og kaller henne for seg selv «en dum enke», og det er kanskje det hun er, men det er ikke vanskelig å forstå hennes skepsis til salg av døde sjeler. Det kunne jo hende hun kunne få bruk for dem selv…

steeds-steeds

Her forlater vi Tsjitsjikov for denne gang, men kommer tilbake til de andre godseierne han besøker i neste kapitel.

Sitatene er hentet fra Erik Egebergs oversettelse på Solum forlag 2004.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s