Juksemakeren Nozdrjov og fråtseren og løgneren Sobakevitsj


Vi forlot Tsjitsjikov da han reiste fra «den dumme enken». Han tar inn på et vertshus der han møter Nozdrjov og blir med ham til godset hans.

artsfon_com-63565

Nozdrjov har store, sorte bakkenbarter og skryter uhemmet av hva han kan klare som når han sier at han under en middag hadde drukket sytten flasker champagne! Han er en falskspiller, juksemaker og løgner som har det med å komme opp i bruduljer.

Gogol beskriver ham slik:

Nozdrjovs person er nok til en viss grad kjent for leseren allerede. Den slags folk har noen og enhver møtt flere av. De kalles livate karer, får alt som skolegutter ry som greie kamerater, men får like fullt grundig juling rett som det er. Ansiktet har alltid noe åpent, likefremt, pågående ved seg. De blir fort kjent med folk, og før du får sukk for deg, er dere alt dus. Vennskap inngår de visst for hele livet; men nesten bestandig ender det med at vennene ryker uklare samme kveld i lystig lag. De er bestandig store i kjeften, begersvingere og våghalser, gjør mye av seg. Nozdrjov var i en alder av femogtredve akkurat slik han hadde vært som atten- eller tyveåring: en hurragutt.

 Nozdrev

Hos Nozdrjov.

Og videre hører vi:

Hjemme holdt han ikke ut mer enn en dag ad gangen. Hans fine nese været på flere dusin versts avstand hvor det var markeder med alle slags selskapeligheter og baller. På et blunk var han der, kranglet og gjorde kvalm ved det grønne bord, for i likhet med alle av sitt slag var han henfallen til kortspill.

 Det skjedde alltid noe rundt Nozdrjov. Han kan drikke seg snyden full og plumpe ut med en skrøne så fæl at han måtte skamme seg etterpå. Det ender ofte med at politiet må geleide ham bort.

Slik går det også når Tsjitsjikov vil kjøpe døde sjeler av ham. Da vil han på død og liv utfordre vår helt til et slag kort eller dam, men han jukser, og blir skjelt ut. Det fører til et fryktelig opptrinn der han sender tjenerne på Tsjitsjikov som blir reddet av «gongongen»: i det han forsøker å rømme av sted, kommer det en skyssvogn opp foran inngangen. Det er politiet som kommer for å arrestere Nozdrjov fordi han personlig har fornærmet en godsherre «ved å tilføye ham stokkeslag i beruset tilstand».

Dette er vel også en type vi kjenner godt. Slike finnes ikke bare i Russland, eller?

Tsjitsjikov kommer seg unna uten mén og uten døde sjeler denne gangen og farer i rasende fart videre til neste gods.

paleh

Når han kommer frem, ser han i et av vinduene: «Et kysekledd kvinnehode, smalt og langt som en agurk, og et rundt mannshode, rundt og svært som et moldavisk gresskar av den sorten som man kaller kalebasser og som man her i Russland bruker som emner til balalaikaer, – «

Det er noe «dickensk» over disse karikaturene, så har det også illustrasjonene til de to mye til felles.

220px-Agin_damy

Han har kommet til Sobakevitsj (av sobaka som betyr hund) med fornavn og farsnavn Michail Semjonovitsj:

Da Tsjitsjikov skottet bort på Sobakevitsj, syntes han mannen nå lignet på en bjørn av middels størrelse. For å gjøre likheten fullkommen, var livkjolen han bar, helt bjørneformet, ermene for lange, buksene for lange, fotbladene plantet han hvor det falt seg, og støtt og stadig trampet han andre på tærne. Ansiktsfarven var glodrød, omtrent som på en kobberfemkopek. Det er velkjent at det finnes mange ansikter her i verden som naturen ikke har ofret alt for mye omtanke på, ikke brukt noe som helst finere redskap på, så som: filer, spiralbor etc., men ganske enkelt telgjet løs: Ett hugg med øksen – der har vi nese, ett hugg til – der har vi lepper, så en omgang med grovt bor, og der er øynene drillet ferdige; til slutt har naturen uten videre sletthøvling satt det til verden med ordene: Han lever! Akkurat slikt solid, fantastisk sammensatt oppsyn hadde Sobakevitsj.»

 RIA05-020122

Sobakevitsj

Det har sin grunn at Sobakevitsj er så stor som en bjørn. Her har vi fråtseren selv:

Etter fåreribben fikk de ostekaker, hver av dem mye større enn tallerkenen, så en kalvestor kalkun, fylt med alskens lekre saker: egg, ris, lever og ellers uvisst hva; i maven la det seg i hvert fall som en klump, alt sammen. Dermed var middagen til ende; da han reiste seg fra bordet, følte Tsjitsjikov seg et helt pud tyngre. 

Fruen gikk for å hente noen skåler til bordet i salongen, og da vil Tsjitsjikov komme til saken og henvendte seg til Sobakevitsj «som lå stønnende i lenestolen etter den mettende middagen og utstøtte uforståelige lyder mens han korset seg og uavlatelig holdt seg for munnen».

Ingen tvil om at den godeste Sobakevitsj har spist seg stappmett, noe han har for vane å gjøre.

Her begynner en akkedering og pruting som ender med at Tsjitsjikov må betale mye mer enn han hadde tenkt for de døde sjelene.

ccfddf70dd2db5c72a217e839ac915b1

Tsjitsjikov er nå på vei til Pljusjkin som han har hørt har mange døde sjeler, men han vil ikke vise Sobakevitsj hvor han drar, så han lar vognen bare kjøre rett frem før han spør den første og beste han treffer på om veien. Han får et så treffende svar at han begynner å filosofere over det russiske språk:

Det har sin styrke i uttrykker, det russiske folk! Og hvis det belønner en person med et velvalgt ord, så følger ordet slekten ætteleddene nedover, og mannen må slepe det med seg både i tjenesten og etter avskjeden, både til Petersburg og til verdens ende.

Han blir aldri kvitt dette økenavnet:

Et uttalt ord som rammer, er like godt som noe skrevet, og ingen øks kan hugge det bort. Og hvor rammende kan det ikke være, det som kommer fra dypet av Russland, der hvor det hverken finnes tyskere eller finner eller andre stammer av noe slag, hvor vi bare har den ekte, livlige og spretne russiske forstand som ikke behøver å rote i lommene etter et ord, som ikke ruger på det som en annen liggehøne, men slenger det i bordet som et pass den andre må bære livet ut, for etterpå er det intet å tilføye, som for eksempel hvordan nesen eller munnen din skal være, – med én strek er du blitt risset opp fra isse til fot!

Birches_near_Novosibirsk_in_Autumn

Her kommer Gogol med karakteristikker av noen språk:

Menneskekunnskap og rik livserfaring klinger med i britens ord; som en lettlivet laps glitrer og fordufter franskmannens flyktige ord; spissfindig spekulerer tyskeren ut sitt fornuftstørre ord som det ikke er gitt enhver å begripe; men det finnes ikke noe som er så saftig, så friskt, som kommer så rett fra hjertet, som syder og bobler slik av liv som det treffende russiske muntlige ord.

 Dette minner meg om første gang jeg var i Russland, eller Sovjet som det het den gangen. Noe av det jeg reagerte sterkt på var nettopp det at de snakket så «rett fra levra». Særlig husker jeg vår første lærer på språkkurset som bemerket hvordan vi så ut, det være seg størrelsen på nesa eller lengden på skjørtet. Jeg skjønte ikke hvordan det gikk an. Bare min salige mormor hadde samme upolerte omgangsform som disse.

Og de gamle damene på gata! Hjelpe seg for deres skjellsord for et eller annet de ikke likte. På den tiden var det gjerne de korte skjørtene, men det kunne også være våre gamle og slitte skjorter og andre klesplagg som fikk gjennomgå. Aldri har jeg blitt skjelt så mye på som av de gamle damene i Moskva i 1974!

russia-moscow-red-square-locals-GAP_jpeg

Her passer det å gjøre et stopp, så tar vi den siste for seg.

Også her er alle sitater hentet fra utgaven fra 2004 i Erik Egebergs oversettelse.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s