Norsk roman med nerver i helspenn


Etter å ha lest Kari F. Brænnes store roman fra i fjor «Himmelfall», ble jeg nysgjerrig på resten av hennes forfatterskap. Det viste seg å bestå av to romaner til, og jeg tok for meg den fra 2010 som heter «Under de dype skyggene av løvtunge trær».

Jeg hadde hørt at det var en «skummel» bok, men hva dette besto i var uklart.

2a8aca0fe326c839ee0c1907dba6e5b32ca62f76c4483f21e585d397

Jeg vet ikke hva slags forventninger jeg hadde da jeg begynte å lese. Men nesten helt fra første side er det noe tungt og skjebnesvangert over denne fortellingen. Det er noe skjult ved alle personene, og det er over tre generasjoner.

Den 85 år gamle damen, Evelyn, datter av en nazist, som får et barn med ukjent far, er den personen det dreier seg rundt. Er det en «tyskerunge» hun fikk? Eller er det noe annet som skjuler seg her?

Hennes sønn Wilhelm som reiste til Amerika av en eller annen mystisk grunn. Hans sønn Robin som han sier er sammen med ham i Amerika, men som viser seg å være i Norge. Evelyn har sett bilde av ham i avisa fordi han er skuespiller og spiller Hamlet i en eksperimentell oppsetning i Oslo. Hun kjenner ham igjen fordi han er så slik på bestefaren sin!

Evelyn finner på at hun skal invitere både sønnen og sønnesønnen til sin 85 års dag da hun skal fortelle «alt».

Det er tydelig at Wilhelm ikke gjerne vil besøke moren – her er det også noe skjult uhyggelig mellom dem – men han bestemmer seg allikevel for å reise hjem en tur. Moren forteller nemlig at hennes onkel Nils har sett hytta i skogen bare for kort tid siden mens Wilhelm påstår at den er brent opp for mange år siden. Hva er det med denne hytta?

Barnebarnet vet tydeligvis ikke at han har en bestemor som heter Evelyn. Han har vært på barnehjem og blitt adoptert og husker ikke noe fra tidlig barndom. Men han har en sønn som gjerne vil på «ekspedisjon» i skogen, og til slutt gir han etter for kravet. Da har Evelyn vært i teateret med invitasjon til ham om å komme på besøk. Det ligger ved et kart. Det blir et skattekart i den lille sønnens fantasier.

Da har vi altså den gamle Evelyn som sitter hjemme i sin ensomhet og ikke har omgang med andre enn den irriterende nabokjerringa Aslaug som maser på henne om å flytte til alderssenteret nede i gata; sønnen som er på vei hjem til moren, men mest tenker på å komme seg til denne mystiske hytta, og sønnesønnen, skuespilleren med psykiske problemer, som reiser på ekspedisjon med sønnen sin ut i et ukjent terreng….. vi trenger vel ikke si at det viser seg å være til den mye omtalte «hytta»…

13007369_1072277786144077_2915727332502548096_n

Kar F. Brænne holder foredrag i Tønsberg.

Fortellingen hopper mellom disse tre planene, og det er vanskelig å legge fra seg boka, for dette må jeg få oppklart. Langsomt begynner vi å fatte hva som skjuler seg i alle disse tre livshistoriene som er knyttet sammen med blodets bånd. Jeg skal ikke røpe hvordan det går, men at det er nervepirrende er ikke å overdrive.

Det er noen fine beskrivelser av de forskjellige personene, og Brænne er god til både å skildre barnet og den gamle kvinnen. Vi kjenner igjen situasjonen til denne bitre, ensomme damen som ikke vil innse at tiden har gått fra henne. Hennes fysiske skrøpelighet som gjør henne avhengig av andre, huset som forfaller, ensomheten som hun ikke vil vedgå, ja, selve lukta i huset kan man kjenne.

Det lille barnets fantasiverden blir nesten virkelig for oss noen ganger. Gutten er helt inne i starwars og fabulerer overalt han kommer. Dette er god, gammeldags barnelek i alle sin science fiction.

Det ligger også noe uhellsvangert over det hele. Dette er ingen lykkelige mennesker. Her er mennesker som har gjort hverandre vondt, og det er bare å håpe at den siste generasjonen skal få det bedre. Noe tyder på det…

Braenne-Kari-Fredrikke

Kari F. Brænne

Det er sjelden å lese en så nervepirrende fortelling som ikke er en krim. Det er godt gjort å holde det gjennom alle de 300 sidene. Brænne skriver veldig godt og er en sjelden fugl i norsk samtidslitteratur. Hun skriver fortellinger, gode fortellinger som det er både spennende og givende å lese. Det er driv i bøkene hennes, og det er det ikke i all ny litteratur.

Anbefales!

Kari F. Brænne:

Under de dype skyggene av løvtunge trær.

Aschehoug 2010

 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Bøker. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s