Fortellingen


Ved årtusenskiftet – jøss, det er allerede over 16 år siden! – hørte jeg en fremtidsforsker holde et foredrag om – ja. fremtiden. Han snakket bl.a. om hvor viktig det vil bli at varene du kjøper har en historie. Det er ikke bare slik, sa han, at man skal plukke sine egne egg, men vi skal gjerne kjenne navnet på høna som la det, og det skal ha sin egen historie. Det gjorde så inntrykk på meg at jeg husker det nå 17 år etter.

Vi har i dag rett til å vite hvor varene vi kjøper kommer fra. Vi vil ha kortreist mat og vite hvilken gård som produserer den, vi vil vite hvilken fabrikk buksene våre er laget på, og vi vil kunne velge mellom lokale reker og reker fra Finnmark. Da har det vel slått an da, det som fremtidsforskeren sa den gang?

011

Kortreiste pølser fra Solli

Selvfølgelig har dette med en miljøbevissthet å gjøre, men det er også noe annet her, noe som gjør at vi ser en sammenheng, noe som skaper identitet og nærhet, og det ligger i selve fortellingen, historien til produktet. Den lager en sammenheng, og vi kjenner oss som del av en helhet midt i all globaliseringen som kan føles så fremmedgjørende.

Da jeg for første gang sto i et klasserom og skulle undervise, var jeg temmelig skjelven. Jeg begynte med det jeg kunne best: fortelle fra mitt nylige opphold i Russland. Det gikk ikke lange tiden før nervøsiteten min var som blåst bort, øynene foran meg glødet, og munnene åpnet seg. Vi var alle midt inni fortellingen, jeg som forteller og de som tilhørere. Alle var vi aktive.

IMG_3130

Et klasserom i Ljubljana

Det er verdt å merke seg at disse elevene ikke var småbarn, men ungdom i «verste» alder, skikkelige «fjortiser».

Senere har jeg snakket for voksne i forskjellige sammenhenger, elever i forskjellig alder i både inn- og utland. Det samme har gjentatt seg: øynene taler sitt språk. Ikke sjelden har jeg møtt folk igjen mange år senere, og de har sagt «jeg husker fremdeles det du fortalte den gang».

Da Tolstoj skulle skape sin skole for bondebarna i Russland, ville han ikke kopiere «pryleskolen» han hadde sett i Vest-Europa. Han brukte fortellingen for å roe ned barna og gjøre dem i stand til å ta imot den nye kunnskapen som skulle til for å lære å skrive og lese. Det ble til en lesebok med små fortellinger som blir brukt i skolene i Russland fremdeles.

IMG_0001

Felles for alle disse fortellingene er at de har en begynnelse, en midt og en slutt, og de har en nerve, dvs.de har en sammenheng og en indre spenning som gjør at vi gjerne vil høre hvordan det går. De gir oss en forståelse og ikke bare en informasjon som skal lagres i hodet. De setter seg i hele kroppen fordi de beveger våre følelser og appellerer til flere sanser.

I steinerpedagogikken er fortellingen et av de viktigste virkemidlene vi har. I de første årene som eventyr avpasset alderstrinnene; korte eventyr med mange gjentagelser for de aller minste i barnehagen, litt lenger og mer kompliserte etter hvert som utholdenheten blir større hos skolebarna. Senere legendene om mennesker som har levd, fabler som gir innsyn i dyrenes vesen for så å komme til spennende historier fra mytologien som gir innsikt i mennesket og naturen.

IMG_0012

Alltid blir disse fortellingene presentert muntlig og fritt, ikke lest fra en bok. Det er jo i selve den muntlige fremstillingen at vi kan skape det rommet mellom formidler og tilhørere, der du kan følge hver enkelts reaksjoner og blikk og kan gi akkurat det som den enkelte trenger der og da. Det kan du ikke hvis du ser ned i ei bok og holder deg til en ferdig tekst.

Fortellingen er også med videre i skolegangen, særlig i et fag som historie, men også gjennom historier i matematikk og naturfagene. Det gir mening å høre litt om Pythagoras’ liv og samfunnet rundt ham når man skal lære grunnleggende regler i matematikk. Det samme for fysikkens lover gjennom livene til Arkimedes eller Galileo Galilei.

Som lærer i historie og litteratur har jeg alltid dyrket fortellingen. Det var en tid jeg lurte på om jeg burde legge om undervisningen, men etter alle tilbakemeldingene, alt engasjementet jeg kunne se blant elevene, ble jeg mer og mer sikker i min sak. Fortellingen er ikke bare en spennende form for formidling, den virker også motiverende for læring nettopp fordi den gir sammenheng og mening i kunnskapsstoffet. Den gir bilder som kan tegnes og males, den gir inspirasjon til å skrive eller spille musikk, og den gir indre bilder som kan vokse med alderen.

IMG_0014

Foto: Frode Andersson

Jeg vil gjerne komme tilbake til dette tema senere, men dette er bare som en liten tankevekker.

For å si det med en liten omskriving: «En god fortelling forlenger livet».

 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Økologi og miljø, Hverdagsbetraktninger, Steinerskolen. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s