Julia Wosnessenskaja – 1940-2015


Det var på slutten av 70-tallet, antagelig på høsten -79. Jeg var på en av mine ukesturer til Moskva og Leningrad med norske turister. Også denne gangen fant jeg tid til å stikke meg vekk i noen timer mens turistene var på utflukt med russisk guide. Jeg hadde et viktig oppdrag.

julia wossnesenskaja

Julia Wosnessenskaja

Med meg hadde jeg et norsk tidsskrift med en artikkel av Julia Wosnessenskaja som var blitt oversatt til norsk. Jeg skulle overlevere den til forfatteren selv og hadde funnet frem til hennes adresse. Det var en leilighet i det historiske sentrum av St. Petersburg (da Leningrad) ikke langt fra «Bolsjoj Dom» («Det Store Huset») der mange av Julias venner var blitt forhørt av de hemmelige tjenester.

bolsjoj dom

Bolsjoj Dom i St. Petersburg – en fryktet bygningn

Da jeg ringte på døra til leiligheten, kom en ukjent dame ut, og jeg spurte etter forfatterinnen. Hun var bare ute et øyeblikk og handlet. Det skulle være selskap der i huset, så det var bare å komme inn og vente!

Det var ganske mørkt inne i leiligheten og bare gamle møbler; noen vaklevorne stoler og et stort bord og tunge skatoll og bokhyller langs veggen. Damen forsvant inn på kjøkkenet og ba meg bare sitte og vente. Jeg balanserte på en stol som holdt på å falle sammen og så meg rundt mens det skramlet i glass og kjeler på kjøkkenet. Det viste seg at det var flere som holdt på der ute, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til.

Jeg var blitt kjent med Julia Wosnessenskaja gjennom noen mennesker jeg var blitt introdusert for mens jeg studerte i byen et par år tidligere. Det var en gruppe unge damer som hørte til den ortodokse kirke og hadde gitt ut et samizdat tidsskrift som de kalte «Kvinnen og Russland». Der var forskjellige artikler, og vi hadde valgt å oversette noen av dem, bl.a. Julias. Den handlet om hennes arrestasjon og opphold i en leir.

220px-Tolsoy-Res-Awake_004

Illustrasjon til Oppstandelse av Tolstoj

Julia Wosnessenskaja ble født i 1940 i St. Petersburg som datter av en krigsingeniør. Etter krigen ble han stasjonert i Øst-Tyskland der familien bodde fra 1945 til 1950. Julia tok utdannelse på Leningrad Institutt for teater, musikk og kino, og på 1960-tallet ble hun involvert i en gruppe kunstnere som drev med det som ble kalt «uformell kunst». Hun fikk et års tvangsarbeid for sitt engasjement midt på 1960-tallet, men kom tilbake og fortsatte sitt «undergrunnsarbeid». Hun begynte å skrive dikt og fikk noen publisert offentlig, men fortsatte gjennom samizdat.

I 1973 lot hun seg døpe og ble ortodoks kristen. 14. desember 1975 deltok hun i en demonstrasjon på Senatsplassen i forbindelse med markeringen av «Dekabristopprøret» i 1825 og videre var hun med i flere demonstrasjoner og hungerstreiker for nonkonformist kunst.

Hennes leilighet ble et møtested for mange kunstnere og dissidenter, og her ble det arrangert litteraturaftener. I 1976 ble hun dømt for antisovjetisk propaganda. Da hadde hun skrevet flere artikler og dikt i forskjellige samizdat utgivelser og deltatt i det de kalte en feministisk kalender «Kvinnen og Russland». Det var denne utgaven jeg fikk tak i og hadde med til Norge.

0232460772

Katjusja Maslova fra Oppstandelse av Tolstoj

Nå var jeg altså i denne komunalka leiligheten som var blitt så kjent i litterære kretser i byen, og jeg skulle få møte Julia selv.

Etter å ha ventet en halv times tid, kom hun inn; en bitte liten, vever kvinne med gummistøvler på bena, tørkle på hodet og en alt for stor frakk. Håret var farget rødt og satt opp i en vilter frisyre. Hun hilste overrasket på den fremmede fra Norge og viste stor entusiasme da jeg fortalte hvorfor jeg var kommet og viste henne den norske oversettelsen. Ikke minst fant hun illustrasjonen til artikkelen morsom. Det var en tegning til Tolstojs store roman «Oppstandelse» og viste hovedpersonen, Katjusja Maslova, som fange. Så ble hun altså lest i Norge også! Surprise!

52ded8d630e63a5462f7e7662d2e4044-image

Jeg måtte endelig bli med på selskapet. Flasker og tallerkener kom på bordet, dampende kylling, poteter og agurker, vodka og vin, kompott og sjokolade. Folk strømmet på, og jeg hilste i alle retninger. Jeg visste jeg måtte være tilbake på hotellet ganske fort, men fikk et kyllinglår på tallerkenen og vodka i glasset og måtte være med på noen skåler. Mest forskrekket ble jeg da jeg så at kyllingbena ble kastet under bordet der en katt holdt hus..

Så måtte jeg gå.

Noen måneder senere fikk jeg høre at noen feminister var utvist av Sovjet, og jeg funderte på hvem det kunne være. Etter mye skriving hit og dit fikk jeg greie på at det blant annet dreide seg om Julia Wosnessenskaja.

Siden da har hun bodd i Vesten, først i München, så i et kvinnekloster i Frankrike og de siste årene i Berlin.

QntdQMLvWTSJLOzOX2zDfAEs_EIMXk7wPWlhICVVay9A

Illustrasjon til Giovanni  Boccaccios Dekameronen fra 1351

I 1987 kom hennes hovedverk ut på norsk; «Kvinnenes Dekamerone» fikk god omtale i de fleste land, også her til lands. Det er en stor roman der 10 kvinner som ligger på en fødeklinikk, blir enige om å fortelle en historie hver i 10 dager. Det blir 100 fortellinger. Det er fascinerende lesning. Her er hverdagen fremstilt helt usminket. Det er betroelser kvinner imellom og kan leses som en slags krønike over samtiden.

I forbindelse med utgivelsen kom Julia selv til Norge, og jeg møtte henne i Oslo. Det var et hyggelig gjensyn. Hun så betraktelig mer sofistikert ut og opptrådte som en feiret forfatterinne. Jeg var med da hun ble intervjuet av radio og aviser. Det var veldig gøy å se henne i den situasjonen.

Det ble også en tur til Tønsberg, og hun fortalte om seg selv for mine elever og var med oss på tur til Hvaler der vi traff Annemarta Borgen, enken etter Johan Borgen. Det ble et hellitterært møte med denne eksentriske damen som døde bare noen måneder senere.

Etter dette har jeg hatt lite kontakt med Julia. Hun fortsatte å skrive, men ikke noe av det er oversatt til norsk.

julia

Julia Wosnessenskaja

Da jeg for noen uker siden tok frem hennes store roman fra hyllene og så hennes dedikasjon til meg, begynte jeg å tenke på å skrive noe om henne. Jeg lette etter noe informasjon om hennes senere år, og da oppdaget jeg til min overraskelse at hun døde i fjor. I februar 2015 ble hun begravet i den russisk-ortodokse kirke i Berlin. Det underlige er at jeg var i Berlin i februar 2015! Hadde jeg bare visst det, så skulle jeg gjerne ha fulgt henne det siste stykke. Hun var en fascinerende og modig kvinne, en av Sovjetunionens siste bohemer som levde helt etter egen samvittighet. Jeg er glad for at jeg fikk møte henne.

Dette innlegget ble publisert i Bøker, De som vil noe mer, Reiser, Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s