Nå har jeg sett så mange bilder av tær ved Middelhavet, Adriaterhavet, ved poolen og ved «jacuzzi’en» at nå er det min tur.
Jeg sverger til et bad i ny og ne, gjerne hver uke eller mer. Hele året. Og jeg er ikke isbader. Det skal være innomhus, og det skal ikke være i klorstinkende basseng sammen med mange andre.
På mitt gamle bad står et gammel badekar som de fleste ville ha kastet ut for flere tiår siden. Det er stort og har føtter, og det rommer meg. Med litt Weleda Lavendel badetilsetning, utstyrt med lang børste til rygg og føtter, senker jeg meg ned i stillheten uavhengig av luft og sjøtemperatur. Tankene får fritt spillerom, og jeg tenker ut neste «trekk». Det er ikke få foredrag, innledninger, artikler og undervisningstimer som er blitt til i mitt badekar. Det er den beste terapi jeg kan tenke meg. Jeg kan ligge til vannet blir kaldt og fingrene rynkete.
Derfor dette bildet av mine tær i min egen «Jacuzzi», et ord som for meg var ukjent inn til for nylig, men nå vet jeg at jeg har en (eller et?) Det samme kan det være. Badekar er et godt gammelt ord for den typen velvære.
