Bak fasaden – idrettsstjernene i OL


Hvordan blir mennesker slik de blir? Det er et spørsmål som alltid har opptatt meg. Hva er det som gjør at noen mennesker klarer seg så bra mens andre sliter med alt? Og hvordan blir noen best innenfor sitt område?

Jeg har skrevet om det før, denne interessen for menneskets biografi. Det gjelder alle slags mennesker, men kanskje først og fremst de som har blitt spesielt gode til noe eller har utmerket seg på forskjellige områder.

Nå er det igjen sesong for idrettsstjernene. Det er jo OL, og da er det nesten som om noen journalister skjerper seg og går litt grundigere til verks for å finne ut litt mer om bakgrunn, oppvekst og nasjonal kultur til noen av dem som stiller på startstreken, ikke minst de som «havner på pallen».

Denne gangen var det svømmestjernen Michael Phelps. Han med 18 OL-gull før dette OL, han som er kåret til tidenes olympier.

article-2177613-142F41BB000005DC-904_634x422

Michael Phelps i OL i London 2012

At han fikk diagnosen ADHD som barn, har vært dypt deprimert, alkoholisert og suicidal har blitt holdt strengt hemmelig da han tok alle gullmedaljene i London for fire år siden. At han så ble tatt i fyllekjøring for så å havne på rehabilitering, har etter hvert blitt kjent. At han nå er bedre enn noensinne og for første gang viser glede ved å være tilbake i idretten, kom også fram i pressekonferansen før svømmekonkurransene begynte. Mest stolt og glad var han for å få bære det amerikanske flagget på åpningsseremonien.

Men hvordan er det mulig å bli best i verden og være så langt nede? Hva sier alle de andre stjernene om dette? Hvordan er det mulig å ha et slikt talent, nesten som en fisk i vannet, skulker treningen og drikker seg full jevnlig og allikevel tar gull? Tror ikke det er så lurt å prøve å gjøre det etter.

usain_bolt-1250x750

Usain Bolt i kjent positur

Til og med Usain Bolt har nå lagt om kostholdet, sies det. Han som er så glad i junkfood skjønner nå at det kanskje er lurt å tenke litt annerledes om han skal holde seg på toppen. Det får vi se i løpet av noen dager…

Bolt er for øvrig også en slik toppidrettsmann med en interessant bakgrunn fra fattige kår på Jamaica og med et formidabelt talent som ble oppdaget ganske tidlig. Han har heller ikke vært den mest iherdige til å trene i perioder, alt for glad i det gode liv som han er.

Andy-Murray-with-the-Wimbledon-trophy

Andy Murray med Wimbledonpokalen

Andre jeg bet meg merke i ved forrige OL som var i London, er tennisstjernen Andy Murray som tok gull i 2012. Han hadde heller ikke noen enkel barndom og ble som 9-åring vitne til skolemassakeren på skolen sin der 17 mennesker ble drept. Han måtte gjemme seg bak en pult i et klasserom. Han sier selv at han var for ung til å skjønne noe, men sånt går ikke upåaktet hen…

Så er det en annen jeg la merke til i forrige OL og som jeg leste mye om, og det er Mo Farah, han som ble Londons yndling da han vant både 5000 og 10.000 m. Blid som ei lerke både før og etter løpene, ble han særlig kjent for sin seiersdans der han gjorde sin spesielle «Mobot» signatur med armene i bue over hodet og fingre som berørte hodebunnen (en t i eurytmi!). Publikum elsket ham og jublet bare han viste seg. Den lille, spinkle mannen som opprinnelig er fra Somalia og kom til England som 8-åring for å gjenforenes med sin far som arbeidet og studerte der. Tvillingbroren måtte bli igjen da de skulle reise til England fordi han var syk, og da faren skulle reise for å hente ham, var familien han bodde hos flyttet, og de fant dem ikke. Det tok 12 år før de ble gjenforent.

Mo Farah celebrates winning the men's 5,000m final at the European Championships in Helsinki in June

Mo Farah feirer nok et gull

Mo Farah laget sin egen stiftelse etter et besøk i Somalia i 2011. Han vil gjerne gi noe tilbake til sitt fedreland og gjør det gjennom sin suksess som idrettsutøver. Ikke rart han er blitt en elsket stjerne!

Det er også andre idrettsstjerne som har en vanskelig bakgrunn, Zlatans historie som serbisk innvandrer til Sverige skulle være vel kjent for mange. Da kan man se hvordan en sport kan «redde» en guttunge.

Vi ser dem stå der med sin gullmedalje øverst på pallen med tårer i øynene mens nasjonalsangen spilles, men vi vet ofte ikke hva som ligger bak, hvordan de egentlig har det med seg selv og verden, På den måten er de akkurat som oss, og det er ofte greit å tenke på.

Da får vi se hvordan det går med Phelps, Murray, Bolt og Farah i Rio i dagene som kommer.

 

Dette innlegget ble publisert i De som vil noe mer. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s