Samtale på eldresenteret.


Her om dagen satt jeg i kafeteriaen på et herværende eldresenter og leste mens jeg ventet. Jeg hadde spist middag der. Ikke at jeg nå er blitt så gammel, men det er god og billig mat, og jeg har kurs i et av rommene på senteret, så der satt jeg en ettermiddag i november.

Rett bortenfor meg satt fire av senterets beboere rundt et bord. De var nettopp ferdige med middagen og samlet seg for å gå tilbake til leilighetene sine.

eldresenter

Jeg hørte de fortalte hverandre om hvor lenge de hadde vært alene, altså når deres ektemake døde. Det var tre damer og en mann, og en hadde vært enke i mange år mens en annen hadde mistet sin for bare et par år siden.

Da var det en av damene som spurte en av de andre damene:

  • Blir du med opp til meg?
  • Nei! var det kontante svaret
  • Det er bra, svarte den første.
  • Hvorfor er det bra? Spurte hun da.
  • Jo, for da vet jeg at du tar deg en lur og er helt ærlig. Det liker jeg.
  • Jeg satt der og lyttet fascinert til denne samtalen. Det var tydelig at ikke alle kjente hverandre, for de spurte i hvilken etasje de andre bodde. Alle skulle opp til seg selv nå og hvile litt før de skulle gå til dagligstuen på etasjen sin. Der møttes man kl. 18.00. I den ene etasjen var det mange som pleide å komme, fortalte en, det kunne være en 15-20 mennesker der, sa hun. På den andre etasjen var det ikke så mange, men de kunne ofte være 10 mennesker der i denne kveldsstunden.
  • 3278190_
  • Det er ingen som spør meg om å være med opp på rommet, hørte jeg plutselig den eneste mannen si.
  • Nei, det tør jeg ikke, svarte en av damene raskt. Det var den samme som hadde forsøkt å be med seg en av de andre damene bare for noen minutter siden.
  • Å?? lurte de andre. Hvorfor ikke det?
  • Nei, det tør jeg ikke, gjentok hun.
  • De andre var forbauset og lurte på hva hun mente.
  • Ja, da er det noen som vil finne på å si at jeg er mannfolkgal, og det vil jeg ikke ha på meg.
  • De andre forsøkte å berolige henne med at, nei, det ville da ingen si.
  • Å jo da, mente hun, det var nok store sjanser for at hun ville bli uglesett.
  • Vet du hva det er? Spurte en av de andre da.
  • Nei, hun visste ikke det.
  • Jo, det er bare misunnelse! Slo hun skråsikkert fast. Og det var de andre enige i. Det var bare å gi blaffen i.
  • paulus%20forsidebilde
  • Ikke lenge etter reiste de seg for å gå hver til sitt for å hvile litt, og etter det skulle de kose seg i dagligstuene sine. Da de gikk fra hverandre, takket de for samværet, og var enige om at nå visste de mer om hverandre og hvor alle fire bodde.
  • Det er aldri for sent å få nye venner.
Dette innlegget ble publisert i Hverdagsbetraktninger, Lokalsamfunnet. Bokmerk permalenken.

2 svar til Samtale på eldresenteret.

  1. Anna sier:

    For en fin historie Astrid! Tusen takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s