Å kunne gå til jobben – En skole midt i byen.


Jeg var så heldig at jeg bodde i gangavstand fra skolen jeg gikk på som barn. Dit kunne jeg gå, sykle eller sparke på vinteren, og var det ekstra mye snø, hendte det vi måtte gå på ski.

Så kom ungdomsskole og gymnas, og da ble det buss i nesten en time hver vei. Det var fryktelig slitsomt, og jeg hatet det. Bestemte meg for at jeg aldri skulle bo så langt unna jobb eller skole, og det har jeg holdt i de over 40 årene som er gått. Ikke at jeg har bodd i direkte gåavstand, men 15 minutter med buss eller en halv time med sykkel, har vært akseptabelt. Det verste med den bussturen var starten på busstasjonen i trengselen om morgenen og noen ganger så fulle busser at vi sto tettpakket. Det var ikke gøy.

Det er derfor med stor glede jeg nå har kunnet gå til arbeidet som vikar i steinerskolens videregående trinn som har flyttet inn i den gamle og ærverdige Slottsfjellskolen midt i byen.

Det er en bratt bakke som fører opp dit, men heldigvis har det ikke vært glatt i disse to ukene jeg har vikariert, og det kjennes godt å få den lille morgenturen opp bakken.

Slottsfjellskolen er et landemerke i Tønsberg der den ligger på sørsiden av Slottsfjellet og ruver i skråningen. Den ble innviet i 1884 og ble brukt som allmennskole i hundre år. Etter nedleggelsen i 1982 ble den brukt som avdeling Form og Farge under Teie Videregående, men det tok slutt i 2010.

Nå er det ACNOR som eier den, og fra i høst har Steinerskolens videregående trinn holdt til i tredje etasje av bygningen.

pilegrimen

Disse novembermorgenene som jeg nå har undervist i 3.vg. har vist seg fra sin beste side. Etter å ha «klatret» opp bakken, passert pilegrimstatuen og Kristinastatuen og følt at jeg virkelig er på historisk grunn, kommer jeg frem til Fredstreet som er plantet av en iherdig kvinnegruppe for 16 år siden. Det står uten løv nå sent på høsten, men minner om et stort engasjement for fredens sak.

slottsfjellskolen_kristina_av_tunsberg_tonsberg_2016-02-15

Fra Fredstreet går jeg rett over gresset og inn døra til den store bygningen. En solid steintrapp fører opp til øverste etasje der steinerskolens tre videregående klasser holder til. Det er helt stille i trappa, og jeg klatrer opp enda en bratt stigning. Ikke rart at det kjennes som en god morgentrim.

img_3811

Varm i kinna og kald i hodet kommer jeg opp. Det står lamper med brennende lys på trappeavsatsene i anledning adventstiden, og det henger en adventskrans av einer på veggen. Noen ungdommer sitter og står i gangen, og inne i klasserommene forbereder de seg til dagen. På lærerværelset er det fortsatt stille, men så kommer de en etter en, de som skal ha hovedfag i de tre klassene. Selv skal jeg inn å ha historie i 3.vg. De er klare når jeg kommer, men først skal det synges. Alle elevene samles i det største rommet der det står et flygel, og i 10 minutter terpes det på to av sangene som skal fremføres på årets julekonsert. Det lyder vakkert i morgenlyset.

15284153_10154651142430450_1129391941074736275_n

Fra vinduene ser man mot sør, og der kommer solen opp så sent på året. Fargene er eventyrlige i sine sjatteringer i rødt og gult. Tilbake i klasserommet skinner solen rett inn og lyser opp veggen på andre siden. Byen ligger der i morgenlys. Jeg kan se alle de store bygningene i byen og veien som fører fra øyene og over kanalbrua. Der er det en jevn strøm av biler som noen morgener stopper helt opp. Jeg er så glad for at jeg ikke sitter i den køen og velsigner igjen den lille spaserturen opp på fjellet.

Lykken er å kunne gå til jobben. Jeg tenker at mye forurensing hadde vært unngått om flere bodde i gangavstand til jobben. Mye folkehelse ligger også i den morgenturen.

Dette innlegget ble publisert i Lokalsamfunnet, Steinerskolen. Bokmerk permalenken.

2 svar til Å kunne gå til jobben – En skole midt i byen.

  1. Reidun Wilhelmsen sier:

    For en nydelig stemningsrapport, både når det gjelder jobb og omgivelser. Heldig er du som kan gå til en jobb du liker og som gir deg noe. Når det gjelder bussing, hadde jeg omtrent samme ruta som deg som deg til ungdomsskole og gymnas, og tok som så mange andre «artium på bussen». Når jeg tenker over det, har jeg aldri vært så heldig å kunne gå til skole eller jobb, selv ikke barneskolen. Enig med deg i at det er en drøm å kunne gjøre det, men sånn er ikke dette samfunnet. Da blir det forurensende bil, for det går fortest.

    • Takk for hyggelig kommentar. Ja, vi hadde samme rute til skolen, og det var sikkert at vi brukte tida godt, men det var allikevel slitsomt, og jeg var temmelig fed up da de fem årene endelig var omme. Siden har jeg tatt bevisste valg for hvor jeg bor og hvor jeg jobber for ikke å havne i samme situasjon igjen. Har aldri forstått de som pendler langveis og dermed bare sover der de liksom bor. Derfor blir det ikke noe Hvasser på meg. Det er hardt nok nå når jeg er så mye der. Tror at veldig mye av utslippene kunne vært redusert om folk bodde nærmere jobben.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s