Blir man mer nærsynt med årene?


Optisk sett vet jeg at dette ikke stemmer. Armene har en tendens til å bli for korte når eldre skal se klart. Man blir altså vanligvis mer langsynt med årene, men allikevel…

Mitt blikk har så langt tilbake jeg kan huske, vært festet ut mot horisonten. Jeg har alltid vært mer interessert i det som befinner seg langt borte enn det nærmeste. Det resulterte i mange og lange reiser helt fra jeg kunne klare meg selv, og egentlig en tid før det. Fra sykkeltur på egenhånd i Norge over språkkurs i England som 16-åring til haiketur gjennom Europa litt senere. Hva var det som dro meg? Alltid nysgjerrig på nye steder, nye mennesker, duften av fremmed land, frihetsfølelsen i en storby, lydene av språket og forsøk på å bli forstått og forstå andre.

russia-196605_960_720

Særlig ble det sterkt da jeg oppdaget verdens største land som strekker seg over nesten halvparten av verdens tidssoner. Blikket mitt festet seg mot øst, og det var uendelig med muligheter med et nytt og svært fascinerende språk, endeløse stepper, gigantiske elver, millionbyer og små, tradisjonsrike landsbyer. I Russland kunne jeg være først ute på mange steder, oppleve noe som ikke så mange andre hadde opplevd, finne nytt land så å si. Ikke minst var det stor litteratur å oppdage og en dramatisk historie med utallige spennende personligheter og hendelser.

Birches_near_Novosibirsk_in_Autumn

På denne veien var det som om blikket mitt var klart bare på avstand. Alt som befant seg foran telelinsen var tåkete og uskarpt. Det var som om de skygget for det fjerne. Det ble meg uvedkomment og uinteressant. Jeg klarte ikke å interessere meg for familie eller nærmiljø, så ikke naturen der hjemme, hørte ikke fuglene eller så blomstene i hagen. Mitt blikk gikk forbi.

Så går tiden. Reisene er gjort, stedene er besøkt, språkene er lært, mennesker blir kjente og forsvinner igjen, arbeidslivet går mot slutten, og hva har man igjen? Minner? Vennskap? Bøker? Ting som fyller skap og skuffer hentet på veien gjennom verden. Helsa skranter, og koffertene blir tyngre.

IMG_3522

Jeg begynner å se ned i bakken, og der spirer det! Jeg oppdager vårunderet med planter som dukker opp rett foran meg, fugler som synger i buskene i hagen, søppelet som ligger langs veien som trengs å plukkes opp, og menneskene som har levd rundt meg og som jeg nesten aldri har snakket med. Kanskje jeg skulle forsøke å gjøre noe med det? Kanskje nærmiljøet faktisk har noe å by på?

Det er nå jeg begynner å snakke med de forbipasserende, slå av en prat i butikken, interessere meg for plantene i hagen, høre etter fuglesangen for å skjelne forskjellige arter, luke i bedene og plukke søppel. Kanskje kan jeg være med på å gjøre det litt triveligere rundt meg?

Det er som om jeg er blitt mer nærsynt.

 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Hvasser, Lokalsamfunnet, Reiser, Russland. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s