Olav Duun huset i Holmestrand


Jeg er veldig glad i kunstnerhjem, og særlig dikterboliger. Det er noe spesielt å stå ved et bord der en kjent forfatter har sittet, der han har diktet og sett inn i menneskene for å forsøke å forstå dem.

250px-Portrett_av_Olav_Duun2

I dag har jeg vært i Olav Duuns hjem i Holmestrand. Det ligger fantastisk til med utsikt over fjorden og Holmestrand og en stupbratt avgrunn ned mot byen.

Idyll er det fullt av, både huset og hagen, og de kraftig panelte veggene inne med sine farger i blått, rødt og grønt, utskårne møbler med eventyrmotiv og store bibliotek er en forfatter verdig.

IMG_4315

Født i 1876 og oppvokst på øya Jøa i Nord-Trøndelag som eldste i en barneflokk på 8, var han eslet til å overta gården. Men bonde skulle han ikke bli. På en eller annen måte klarte han å komme inn på lærerskolen i Levanger der han fikk en norsklærer som skulle bli viktig for hans dikterliv.

IMG_4312

I 1908 fikk han en lærerjobb på Ramberg skole i Holmestrand. Det var året etter han hadde debutert sammen med Undset og Falkberget.

Etter noen år kjøpte han huset som skulle bli hans hjem frem til han døde i 1939. Sammen med sin kone Emma og deres eneste datter bodde han her, gikk den bratte veien ned til skolen hver dag og skrev ei bok i året. Han må ha skrevet lett siden bøkene bare kom og kom. Flere ganger var han nominert til Nobelprisen, men fikk den aldri.

Det tok lang tid før jeg bega meg ut på å lese Duun, men da jeg endelig tok meg på tak for noen år siden, ble jeg hekta. Det tok litt tid å knekke språkkoden, men når det var gjort, fikk jeg tilgang til en hel verden av psykologi og menneskelige skildringer som mangler sidestykke i norsk litteratur. At han var influert av Dostojevskij er helt tydelig. Her er en mann som er totalt opptatt av å finne ut «kva er eit menneskje?» Det kan man gruble på et helt liv uten å finne svaret, bare antydninger og øyeblikk av klarhet før det igjen smuldrer bort.

Det er ganske så mørkt i Duuns verden, menneskene gjør hverandre ondt. Ett av de mest kjente sitatene hans er

«Det vonde drep du ikkje med øks».

IMG_4313

Det er mange i historien som har trodd det, men det har aldri slått til. Dostojevskijjs Raskolnikov i «Forbrytelse og straff» forsøker akkurat det, å drepe den onde pantelånersken med øks. Det skulle ikke gå slik han hadde tenkt…

Duuns bøker er alle fra miljøet der han vokste opp. Det er den mørke Namdalen som danner rammen, og det er fiske og vekkelsesbølger og hverdagsskildringer som han kjenner godt fra sin barndom og ungdom da han ni år på rad rodde vinterfiske og så hvordan emisærene kom på besøk med sine svoveleprekener. Det er ingenting fra Holmestrand, og man kan lure på hvorfor han flyttet så langt bort når han skrev om det samme miljøet der «hjemme».

IMG_4314

Vår omviser i dag fortalte at Olav Duun lenge var som et skjellsord for namdølingene. Han skildret jo dem, og det spekulertes i hvem den ene og den andre var. De kjente dem jo! Og de var ikke særlig glade for det han skildret. Han utleverte dem! Ikke slik som Knausgård har gjort i vår tid, men allikevel…’

IMG_4316

Men hvordan så man på ham i Holmestrand mon tro? Svaret i dag var:

«De så på ham som en snåling som skrev bøker på nynorsk som ingen leste.»

Tenkte meg det.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Bøker, De som vil noe mer. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s