Jonas Bendiksen – fotograf med noe på hjertet


Jeg ble første gang oppmerksom på Jonas Bendiksen på Nobels Fredssenter i 2008 der han viste utstillingen «Steder vi bor». Det var hans første separatutstilling i Norge. Da hadde han bodd i slummen i flere byer i verden, kommet så nært inn på befolkningen at han kunne ta noen unike bilder av livet innenfra. Det ble til en tredimensjonal utstilling der man kunne gå «inn i» husene og nesten kjenne lukta.

caption_001

Jonas Bendiksen/magnum photo

Joans Bendiksen er født i 1977 i Tønsberg. Som 19-åring ble han praktikant ved Londonkontoret til Magnum Photos, det eksklusive kollektivet som ble etablert i 1947 av bl.a. Robert Capa.

Hans første store prosjekt ble til boken «Satellites» som kom ut i 2006 på engelsk, fransk, italiensk og nederlandsk. Det var resultatet av syv års arbeid i tidligere Sovjetunionen. Det var her han forelsket seg i Russland og lærte seg russisk. Det ble til en usedvanlig bok med bilder fra forfall og nyvinning, gammelt og nytt.

SATELITES

Så kom altså «Places we live» som bok i 2008 som ble publisert på engelsk og norsk.

Med sitt nye prosjekt «Det siste testamentet» har han nådd ut til det store norske publikum gjennom utstilling, store medieoppslag i flere aviser og fire TV program vist på NRK kalt «Messias».

Om de andre prosjektene hans har vært spesielle, er dette noe av det mest usedvanlige vi kan tenke oss.

Jonas B

Foto: Kjell A. Olsen

Bendiksen har reist til syv forskjellige steder og oppsøkt like mange personer som alle hevder at de er Jesus, altså ikke en profet eller guru, men bokstavelig talt en reinkarnasjon av Jesus Kristus, som altså er kommet tilbake etter 2000 år.

De befinner seg i land som Sør-Afrika, Japan, Brasil, Zambia, England og Russland. Dette har blitt til bilder som nå henger på utstillinger rundt omkring i verden, og det er blitt en bok, en usedvanlig bok med gullsnitt og bibelske dimensjoner.

Jeg var så heldig å få høre Jonas Bendiksen lansere sin bok og sitt prosjekt på Tronsmo bokhandel i Oslo i forrige uke.

Den lille, tynne og skjeggprydede mannen virker beskjeden og ydmyk, men svært reflektert, og når han snakker, er det tydelig at han VIL noe. Han har noe på hjertet, og han er utstyrt med en stor nysgjerrighet på livet, verden og menneskene som driver han ut på eventyr de fleste av oss aldri ville ha kommet på, langt mindre begitt oss ut på.

86000-1ac9d-feature

INRI. Foto: Jonas Bendiksen

Han presenterte alle de syv mennene som mener de er Jesus, tok oss med til noen merkelig typer, og det var nok litt latter i salen underveis. INRI i Brasil er veldig glad i sine kjøretøy, og vi fikk se bilder av ham på de underligste kjøredoninger. Det ser unektelig litt pussig ut. Hans 12 kvinnelige disipler synger Britney Spears med egne tekster om INRI, også temmelig rart.

Mannen i Japan driver valgkamp, og vil inn i parlamentet for derfra å spre sitt budskap. Moses i Sør-Afrika må gifte seg for å utløse kraften som skal forandre verden og kler seg i gult og hvitt med gullsko. Mannen i England kler seg av og til i kvinneklær for å vise at Jesus kan være av begge kjønn.

Disciples making pilgrimage on Vissarion's birthday.

Obitel Rassveta, landsbyen der Vissarion bor med sine tilhengere.

Det siste stedet vi kommer til er Sibir. Der lever Vissarion med sine 5-6000 tilhengere i noen landsbyer der de dyrker sin egen mat og lever i pakt med naturen som en annen økolandsby. Det første bildet vi ser er av Vissarion som ung. Da blir det bemerkelsesverdig stille i salen. Det viser en ung mann med langt hår og skjegg som ligner til forveksling på de Jesusbildene vi fikk på søndagsskolen i min barndom. Eller det kunne være den fromme Aljosjs i Dostojevskijs «Brødrene Karmasov». Han utstråler fromhet og kjærlighet og har et smil som stråler til verden. Vi ser bilder av store menneskeparader der de fleste er kledd i hvitt i et hvitt uskyldsrent landskap, Vissarion som kommer og stiller seg opp for å velsigne alle de fremmøtte og så sette seg på en utskåret «trone». Det er visse assosiasjoner til Tarkovskijs filmer i dette.

diwiuWO-hpDeepuRWoOZ5QDwB7rGWJrXbbvJI5BZXqOg

Vissarion og Jonas Bendiksen

Samtalene Bendiksen har med landsbyboerne er rørende. Han forbereder seg til å møte den hellige og er litt nervøs. Når han sitter fremfor Vissarion, har han noen forberedte spørsmål som «Er det ikke en stor byrde å bære, dette å være Jesus?» Vissarion svarer med rolig stemme og et vakkert smil at dette er hans liv, og han vet ikke annet. Så gir han et bilde av en maur som bærer et lite frø som for ham er like tungt som når en elefant bærer en stor tømmerstokk. Hver har sin bør å bære, er moralen.

Bendiksen får holde Vissarion i hendene for å kjenne på utstrålingen, og selv om han ikke er noen religiøs person, men fanget av vitenskapen, som han sier, kunne han godt ha tenkt seg å bli lenger i landsbyen og kunne få tiltro til denne hellige mannen.

aca5lL4kum8N94q5p3O3IQ9D5PJhN-Jo65_0wtSBARrA

Jeg blir imponert over den holdningen Bendiksen klarer å ha til alle disse underlige personene. Det er helt tydelig at han tar dem på alvor, og bare slik kan han få dem i tale på en naturlig og menneskelig måte. Det lyser respekt og total fordomsfrihet når han snakker med dem, Han har en undring i seg og dømmer ingen. Han sier: «Hvem er vi som kan si hvilken tro som er den rette? Er det mindre rart å tro på oppstandelse og å kunne gå på vannet enn det som Vissarion eller Moses sier?» Da han sa dette på Lindmo, ble det ganske stille. Da hadde de akkurat sittet og ledd litt av mormonerne og det stykket som går på teater i Oslo for tiden. Da sa Bendiksen plutselig: «Hva er det vi ler av?» Han klarte å vende stemningen totalt rundt. Hvorfor ler vi ikke av os selv? Hvem er vi som kan le av andres tro? For dem er det helt naturlig, de er overbevist om at slik er det, det er deres virkelighet. Hvor går grensen mellom galskap og tro?

I foredraget sitt kom han til ordet «sekt» og forklarte at det er et ord han ikke bruker. Grunnen er at når man bruker det ordet om en gruppe mennesker, har man skjøvet dem fra seg og dømt dem for ikke å ha «den sanne tro», for den innehar jo vi. Det var veldig gjenkjennelig. Det er mange som har forsøkt å sette stempel på andre med ordet «sekt», og da er det liksom som det er fritt frem for overvåking, kontroll, forfølgelse og mistenkeliggjøring. Ja, det blir plutselig legitimt å utestenge. Tenk at denne unge mannen har skjønt noe så grunnleggende om den menneskelige natur og samfunn! Ikke rart man blir imponert over ham!

tc249687

Fra Obitel Rassveta. Foto: Jonas Bendiksen

Det blir svært spennende å følge Jonas Bendiksen videre på veien. Hva blir hans neste prosjekt?

 

Dette innlegget ble publisert i Økologi og miljø, De som vil noe mer, Fotografer, Reiser. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s