Å bli sett


 Det er blitt et rent munnhell, ja, nesten som et mantra, dette «å bli sett». Når noe går galt med en person, skylder man ofte på at vedkomne ikke er blitt sett i barndommen.

Ofte lurer jeg på hva det egentlig betyr og går tilbake i meg selv som lærer for å se om det gjelder meg også. Var det noen jeg ikke så? Selv synes jeg at jeg har sett alle, men det er nok noen som har gått under radaren nå og da eller ikke har fått den tilbakemeldingen som de trengte. For det er vel det det betyr? Ser gjør man jo, man ser de som sitter i klassen, og man snakker med dem, treffer foreldrene, sender tilbakemeldinger på arbeid som gjøres, oppgaver som løses, fravær og tilstedeværelse. Det er vel ikke her det ligger. Jeg har tenkt mye på dette i det siste.

e1b84dda2eaf4852aae5aa5dc6a8fc8a

Det er selvfølgelig spesielt viktig «å bli sett» i barndom og ungdom, for det er da personligheten formes, og hvis man ikke blir tatt på alvor og ens nærmeste i familie og på skole ikke ser hva som bor i deg, ikke hjelper deg til å komme frem med det du kan og vil, kan det gjøre stor skade på selvtillit og motivasjon. Men du verden så vanskelig det kan være! Hvor mye man kunne ha gjort annerledes om man bare visste og forsto…

d6b12c7db35145ed86971727c07dc0fc

Jeg vil ikke gå videre med dette, men heller si noe om at det «å bli sett» gjelder hele livet.

Jeg hørte nettopp en bekjent fortelle om sin avgang som pensjonist i en stilling han hadde hatt i en mannsalder. Det ble holdt tale, og der fikk han greie på at han faktisk hadde gjort en god jobb også. Etter 35 år i stillingen fikk han endelig bekreftelse på at jobben han gjorde var bra. Det hadde vært greit å få det bekreftet litt før!

Er det ikke ofte sånn? Vi er veldig flinke til å kritisere så fort vi kan, men å gi positiv tilbakemelding på noe som er blitt gjort, er vi dårlige til. Da tier vi bare stille. Jeg tror vi er spesielt dårlige til det her i nord. Ikke for ingenting at vi er kjent for å være et taust folkeslag, ikke fullt så ille som finnene, men dog…

Jeg husker jeg snakket med en estisk venn om all depresjonen der i landet og mangelen på samtaler om de viktige ting. Det var med utgangspunkt i Estonia-katastrofen, fergen som gikk ned mellom Stockholm og Tallinn på 90-tallet. Flere estere var med der, og noen ble reddet, men de kunne ikke snakke om det etterpå. Det ble så ille for noen at de ikke klarte å leve med det lenger. Det de gikk og bar på og gjerne ville fortelle om, var det ingen som ville høre på. Det la seg som et traume over landet.

IMG_3645

Noe litt annet er det når du ikke får tilbakemelding på noe du har gjort. Men effekten kan være mye av den samme.

Som lærer vet vi mye om dette. Alt vi gir hver dag, alle forberedelser, alle helger og kvelder, alle tanker vi gjør oss om elevene og prøver å hjelpe hver og en i det daglige. Blir det sett? Blir det satt pris på? Sjelden eller aldri får vi høre det, – med noen få unntak, og da blir man veldig glad. Om noen kommer og sier at det du gjorde der for min sønn, hjalp ham til å forstå… ja, da er ikke bare dagen reddet, men hele uka for ikke å si enda lenger. Man kan leve på det lenge.

Som skribent er det minst like påtagelig. Du skriver en artikkel i en avis eller et blad, har jobbet med den kanskje i lang tid, tenkt og fundert, skrevet og forkastet for at det skal bli akkurat sånn du vil ha det. Så blir det endelig trykt, og man har visse forventninger til at akkurat dette budskapet skal nå ut til akkurat de menneskene. Taushet. Ingen sier noe. Nei vel, da likte de det vel ikke da, er i alle fall min tanke. Synd. På bøker får man kanskje en anmeldelse, men i disse dager når avisene skjærer ned ikke minst på kulturstoff, er det kanskje bare de mest kjente som får en omtale. De andre forbigås i stillhet.

5367721_2480470

Desto større glede når noen sier noe, når de stopper på gaten og sier «Så fint du skrev i avisa her om dagen!» Eller du får en mail som takker for fint innlegg, eller en kommentar på facebook, ja, enda til en «like» kan gi deg en viss tilfredsstillelse. Noen har sett det, noen har sett meg.

Ikke tro at det ikke betyr noe, at du sier noe til en som har gjort noe du liker. Taushet er det verste.

 

 

Dette innlegget ble publisert i Hverdagsbetraktninger. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s