At the dentist With Michael Jackson

If you have had the same dentist for almost 35 years it’s a little scary to change, especially if you don’t know the new one at all.

This happened to me this year. My beloved dentist who has preached to me while I have been sitting with my mouth wide open had come to the conclusion that he would retire. Then he could spend his time studying what is his biggest interest: spiritual life.

maxresdefault

Deepak Chopra

I have heard about the Indian-American Deepak Chopra before I knew he was one of Michael Jackson’s spiritual leaders. I had heard about sessions in India, trips to Egypt, former lives’ experiences and healing processes while sitting in the chair of a dentist. It was a special treatment. His patients loved him very much. He was kind and serious and you always felt he knew you well and cared for you.

And suddenly I was supposed to turn to a woman I did not know anything about. What if she was the very opposite? What if it would hurt more with her hands? What if she did not know about me?

All these questions turned around in my head when I was on my way to my new dentist the other day.

2-Tannlegestol-1

The assistant greeted me with a big smile and an accent that seemed to be from Polish or some other Slavic language. She showed me to the room and the chair. While waiting for the dentist to come she took some pictures of my teeth on both sides. I was ready.

Then she came, also with a broad smile. It was time to shake hands and present ourselves. I asked her what she knew about me and my teeth and it was clear that she had read what my former dentist had written. I was convinced.

Then it was time to lay back and take what might come.

_41314810_mj_bad

The radio was on and just when I leaned back I heard some familiar melody on the radio. It was the most beautiful voice I know and he sang to me: You are not alone. Couldn’t be better! I said:

10930540_774720539285554_6723439130800176083_n

The most beautiful smile in the world!

  • Oh! Here comes Michael Jackson! Then I can relax. Everything will be fine!Everything went well at the dentist. She was nice and very good at her work. No worries!
  • The next day I was in the kitchen cooking. I had been thinking that it was a long time since I visited my former pupil who has been ill with cancer and is not able to go out alone.
  • imagesTR43GGMN
  • Suddenly I heard from the radio, and this song is not played very often on radio in Norway, «Will you be there» It seems that the world’s got a role for me, I’m so confused will you say to me you’ll be there for me…
  • «But they told me. A man should be faithful. And walk when not able. And fight till the end. But I’m only human.»
  • Once again he reminded me what I should do. I know Michael, you were only human, but you took a lot, much more than most of us.
  • Thank you. I’ll be there!
Reklamer
Publisert i Michael Jackson | Legg igjen en kommentar

Novaja Gollandia – New Holland – Nye Holland

Det er nok ikke ofte at man her i landet ser østover mot Russland for å studere «byutvikling». Nå finnes det imidlertid et prosjekt i St. Petersburg som er vel verdt en kikk.

NH_HiRes_PHOTO-02-xlarge_trans_NvBQzQNjv4BqOt2sU3Mr7HkvZkC21js2cAPL_LT0wP3JnLeK85izXc8

Novaja Gollandia

Så lenge jeg kan huske og enda noen tiår til har øya «Novaja Gollandia» eller «New Holland» vært en eneste gedigen ruinhaug. Det eneste jeg har sett av denne gamle storheten i løpet av de 42 årene jeg har fulgt denne byens utvikling, er en stor buegang med trær som vokste ut av murene. Når man kjørte med en av turistbåtene på elver og kanaler, kjørte den alltid bort til denne buegangen, og guiden fortalte om denne bydelen som ble påbegynt allerede under Peter den Store som grunnla byen i 1703.

2243_detail_page

Novaja Gollandia – den trekantede øya

Peter skulle bygge opp Russlands første skipsflåte, og her trengtes mye tømmer og et sted å oppbevare det. Admiraliteiskij og Kryukov kanalene ble bygget for å kunne frakte tømmeret til denne lille, trekantede øya. Her ble bygget åtte tømmerlagere før 1732, og øya ble satt under Marinen.

Videre i historien ble det bygget et stort rundt fengsel på 1800-tallet da det var mangel på fengselsplasser i Russland. Det sies at dette var et toppmoderne fengsel for den tiden, og at fangene fikk gå på jobb og til og med tjente litt penger!

Mot slutten av 1800-tallet ble deler av øya brukt til eksperimenter. Det ble laget en «vanntank» der man kunne teste ut skip, og vitenskapsmannen Mendelejev lagde et laboratorium der han blant annet eksperimenterte med røkfri krutt.

Utover på 1900-tallet var fortsatt deler av øya brukt i skipsindustrien, og vanntanken ble brukt til å teste ut de nye u-båtene.

En brann på begynnelsen av 1900-tallet slettet store deler av bebyggelsen, og under Andre Verdenskrig ble Novaja Gollandia sterkt ødelagt, og etter det har det stått som en bortgjemt del av byen.

Flere ganger har ideen kommet opp om å restaurere stedet, men ingenting er blitt gjort. – før nå.

IMG_4470

Velkommen til Nye Holland!

Det begynte i 2010, og allerede i 2011 ble deler av øya åpnet for publikum for første gang i dens historie. Planene var mer eller mindre klare, men først ville de prøve dette ut for byens borgere. Etter den første sommeren gjorde de en analyse av de besøkende. Det viste seg at det hadde vært 700.000 personer innom, og mer enn 90 % av dem var byens egne borgere. Det viste seg også at 43 % av de besøkende var mellom 18 og 24 år, så dette var attraktivt for unge mennesker. Det avgjorde en del, og planene ble befestet.

Nå seks år senere, er dette gigantiske prosjektet på full fart til å bli virkelighet.

IMG_4474

Urtehagen og skipet i bakgrunnen

«Kulturell urbanisering» kalles det. I fjor åpnet de lekeplassen som inkluderer skjelettet av et seilskip i 80 % størrelse av originalen. Den kan barna klatre inn i. Urtehagen ble også åpnet, og her er det masse forskjellige urter der man kan gå på småtensbelagte ganger mellom urtene.

I år er Kommandantens hus åpnet. Det inneholder en utstyrt skole der barn og unge kan få bruke sin kreativitet og eksperimentere.

IMG_4473

Inne i «Flasken» med utescenen.

Så er det den store, runde bygningen, det tidligere fengselet, som også er åpnet. Den er på tre etasjer, og første etasje har mange forskjellige spisesteder, i andre etasje er det butikker der man bl.a. kan kjøpe barnebøker, og på veggen i den butikken står det at det er viktig å være nøye og tenke seg godt om når man velger bøker til barn. Her er også små klesbutikker og økologiske barneleker, skandinaviske møbler og en større bokhandel med vekt på kunst, arkitektur, film og mote.

IMG_4472

Utenfor «Flasken»

I tredje etasje er det mye for kropp og helse med frisør, manikyr, og man kan gjøre yoga og ballett. I midten av det runde huset, som for øvrig heter «Flasken», er det en rund scene der det arrangeres konserter i sommerhalvåret. I informasjonen kunne de fortelle oss at Ane Brun hadde opptrådt her i sommer, og det hadde vært god stemning.

Ute i parken er det satt opp noen små hus, et for informasjon, et for blomstersalg og et større der man har foredrag og diskusjoner, en filmklubb og en bokklubb. Det er også en utescene som har konserter og skuespill.

Rundt hele øya er det bygget lange barakker som nå holder på å bli satt i stand. Planen er å åpne ett av dem i 2018-19, og så fortsetter det til alt er ferdig i 2025. Da vil dette være et grøntområde for store deler av befolkningen.

IMG_4477

En av kanalene rundt øya.

På spørsmål i informasjonen fikk vi høre at det er mange mennesker som kommer hit, men at det er svært væravhengig. Rekorden for besøkende var en dag i sommer da det var 20.000 mennesker innom. Uka før vårt besøk hadde det vært hele 19.000 personer! Og det er først og fremst byens innbyggere, unge mennesker, barnefamilier som her får et grønt pusterom i 5 millioners byen.

Vi legger også merke til at det er kildesortering av søppel og stoler plassert rundt omkring som folk kan bruke. Med vann på alle kanter og bare en liten bro som foreløpig er åpen, er det en frisk og grønn atmosfære inne på øya. Den grønne plenen litt bortenfor urtehagen skal snart bli til is slik at man også kan gå på skøyter her på vinteren, og til jul skal det være julemarked her, eller «nyttårsmarked» som det heter på russisk.

IMG_4476

Kildesortering

Navnet «Nye Holland» stammer fra Peter den Stores forkjærlighet for det landet der han lærte å bygge båter og det faktum at mange skipsbyggere fra Holland kom hit allerede den gangen. Det fikk raskt dette navnet av folket som kjente til det som skjedde der.

Dette er altså et område med en over 300 år gammel historie som aldri har vært åpen for allmenheten, men som nå blir tilbudt befolkningen til rekreasjon og hvile med masse grønt og kultur.

article-0-05579AAE000005DC-719_468x714

Daria (Dasha) Zhukova og Roman Abramovitsj

Så er det finansieringen og ideene. Her finner vi navnet til Roman Abramovitsj (han med fotballklubben Chelsea i London) og hans kone Darja Zhukova som han var gift med fra 2008 til i år 2017. Det er selskaper som Millhouse og Iris Foundation som har prosjektet, men i dette er det Darja Zhukova som er kreativ direktør for hele prosjektet, og hennes hånd er etter sigende svært aktiv i dette. Hun har også grunnlagt Garage, museum for samtidskunst i Moskva og tidsskriftet Garage der hun er administrerende direktør. Det er imponerende hvordan Novaja Gollandia blir restaurert, det virker som om alle detaljer er tenkt på, her er ikke noen snarveier i hverken arkitektur eller materialer. Vi legger merke til at vinduer og dører er av hel tre, gresset er grønt, urtene er kraftige, bygningene er enten av tre eller murstein. Her er satset på økologi, opplevelser, kultur, utdannelse og kunst. Det er planlagt å sette ut skulpturer i uteområdet, her er et stort sjakkspill, bordtennisbord og lekeplass. Vi leser på arrangementskalenderen og ser at her er forelesninger om samtiden, film og litteratur.

Roman Abramovitsj og Dasha Zhukova

Roman Abramovitsj og Dasha Zhukova

Det blir uhyre spennende å følge dette prosjektet fremover, og det er å håpe at representanter for flere byer vil ta en studietur hit for å lære og få ideer!

 

 

Publisert i Økologi og miljø, Reiser, Russland | 1 kommentar

En dag i St. Petersburg

På søndag kveld satt jeg hjemme og visste at jeg neste morgen skulle ut å reise, fly over til St. Petersburg, min yndlingsby som jeg kjenner så godt. Det skulle være forventning, glede, spenning og tilfredshet. Men jeg så på været som var det verst tenkelige for årstiden: storm i vindkastene og pøsende regnvær. Og jeg skulle opp i fly! Som jeg hater å fly! Det er en ren lidelse, men jeg har trosset redselen mange ganger, så også nå.

IMG_2785

Kirken på blodet der Aleksander II ble drept i 1881

Så er det å pakke kofferten, vite at den skal bæres ned trapper og opp på toget. Det kjennes som alt er bare tungt, og hvorfor gjør jeg egentlig dette? Jo, jeg har et oppdrag, og jeg skal vise frem det stedet jeg er så glad i.

Tenk om jeg bare kunne være hjemme! Våkne opp til min vanlige frokost, gå mine vanlige turer, treffe de samme folkene, og ikke måtte anstrenge seg så mye!

Slik tenker jeg der jeg sitter kvelden før avreise. Sånn var det ikke før.

Jeg vet at når jeg endelig er fremme, er det fint, men den reisedagen er en større og større bøyg for hvert år.

Flyturen går fint. Riktignok er det litt turbulens, men det tar jo bare 1 time 45 minutter, så det går an å holde ut.

IMG_2800

Moika kanalen

Så er vi fremme. Vi blir møtt på flyplassen som vanlig, må ha to taxier siden vi er seks mennesker. Sjåføren er fra Sentral-Asia et sted og snakker russisk med kraftig aksent, men han blir taus når jeg spør hvor han kommer fra. Det vil han ikke snakke om. Han snakker i telefon og taster, og jeg spør om ikke det er forbudt å gjøre mens man kjører. Da blir han igjen taus.

Hotellet er det samme som det har vært de siste 3-4 årene: Moika 5 en liten spasertur fra Vinterpalasset langs Moika kanalen. Mer sentralt kan det nesten ikke bli.

Jeg som har drømt om å oppholde meg her i byen i lengre tid når jeg blir pensjonist. Og blir det bare en tur på en snau uke før jeg vil hjem igjen. Forstår det ikke.

Den første kvelden skal vi på en hyggelig restaurant som heter «Teplo» som betyr «Varmt», men hyggelig varmt altså, koselig nærmest.

IMG_4449

Russisk-norske MJ fans i St. Petersburg

En av mine mange Michael Jackson venner har bestilt bord til oss, så der er vi ventet.

Vi spaserer forbi Vinterpalasset og står ute på Slottsplassen og beundrer Aleksandersøylen og Generalstaben som omkranser plassen. Det er storslagent, og jeg forsøker å se det med nye øyne. Admiralitetets gullspir glitrer høyt over oss, og Isakkatedralen hvelver sin store kuppel på den andre siden av gaten. Trafikken er tett. Vi skimter Neva og Vasilijøya. Vi går forbi hotell Astoria der poeten Jesenin tok sitt liv. Det regner lett, og vi er straks fremme.

IMG_2832

Det blir en hyggelig kveld med kjente og ukjente. Et par til fra MJ kretsen dukker opp. Det blir borsj og bokhvete, biff stroganoff og russisk øl. Det er fullt i lokalet, og folk snakker på alle tungemål. Greit med engelsk til kelnerne her. De er unge og moderne.

Vi er hjemme på hotellet igjen godt før midnatt, så det kan bli en god natts søvn.

Neste morgen er det frokost med grøt og salat. Noen må ha sin kaffe mens andre sverger til te eller vann.

Formiddagen er avsatt til innkjøp av sjal. Den lille spesialbutikken rett overfor inngangen til metrostasjonen Admiralteiskaja er vårt mål. Damen i kasse, som er fra Kazakhstan, kjenner meg igjen fra i fjor og er like geskjeftig og streng. Her skal hun ikke ha noe slinger i valsen eller rot i sjalene! Hun haler frem forskjellige farger og mønstre på vår oppfordring, og bunken på disken vokser. Hun viser oss hvordan de nå har satt inn et merke for å stoppe kineserne kopiering.

IMG_4087

Svært fornøyde og temmelig svette går vi derfra. Nå er det en liten snipp av Nevskij Prospekt for å fortelle om Litteraturkafeen der Tsjaikovskij ble matforgiftet, Pusjkin satt siste kvelden av sitt liv før han døde i en duell dagen etter, Dostojevskij ble arrestert som en av Petrasjevskij kretsen og jeg traff Charlie Watts fra Rolling Stones for noen år siden. Vi ser også den store bokhandelen Dom Knigi på vår vei. Den bygningen i jugend stil som ble bygget for Zingerfirmaet på begynnelsen av 1900-tallet, og videre ser vi Kazankatedralen der den undergjørende ikonen Kazanmoderen befinner seg.

kveru0267s

Dom Knigi

Vi går rett til vegetarkafeen Ukrop der vi skal ha en bedre lunsj. Rett utenfor står Gogol innhyllet i sin kappe, og det er god plass i lokalet. Igjen en ung og moderne stab som snakker bra engelsk.

IMG_4453

Vegankake av solbær

På vei tilbake til hotellet går vi innom Filharmonien og får billetter til en konsert på kvelden. Det blir også anledning til en tur innom Mikhailovskij teatret der vi får billetter til neste dag: balletten Don Quijote, og vi får plasser på første balkong rett ved siden av tsarlosjen. Bedre kan det neppe bli!

Det blir tid til en hvil på hotellet før vi går til den georgiske naborestauranten der vi har bestilt bord. Georgierne har god mat! La det være sagt med en gang. Vi får et digert fat med mye forskjellig kjøtt som er grillet etter alle kunstens regler, et par tallerkener salat og et slags ostebrød som ligner på pizza. Det smaker fortreffelig, og stemningen blir deretter.

IMG_4456

På georgisk restaurant

Mette og fornøyde går vi til Filharmoniens store sal med sine gedigne lysekroner og hvite søyler. Der kommer det store orkesteret på scenen, Andrejevorkesteret som vi hørte i fjor også. Scenen full av balalaikaer, og i år spiller de forskjellige småstykker, mest folkesanger fra forskjellige kanter, gjerne med en solist eller to. Hver gang et stykke er slutt kommer en dame inn med blomster til solistene. En gang er det to solister, men bare den ene får blomster, for den andre har fått før. Damen på stolen ved siden av meg reagerer og lener seg mot meg: «Bare én får blomster! Det er ikke pent.» Jeg forklarer at den andre har fått allerede, men hun mener det allikevel ikke er pent gjort.

IMG_4459

Filharmoniens store sal.

Etter begeistret klapping og en trengsel ved garderoben for å få tak i jakke og paraply vandrer vi tilbake til hotellet. En intens dag er over.

Dagen etter er det rett til Det Russiske Museet etter frokost. Det er et must når man er i St. Petersburg. Russisk kunst ser man ikke mye av rundt omkrig i verden. Det er hit man må. Først kommer ikonene, de vakreste man kan tenke seg med erkeengler og helgener, apostler og madonnaer. Derfra går det over til portretter av tsarer og adelsmenn med Peter den store som den absolutte yndling. Så kommer mytologien og bibelhistorien og havbildene til Aivazovskij. Så kommer folkelivsbildene med interiør og hverdagshendelser, og etter hvert får vi bonderomantikk og realisme. Rommene med Repins bilder er høydepunktet før vi slitne daler ned på cafeen med en salat og en kopp kaffe.

state-russian-museum-in-st-petersburg

Det Russiske Museum.

state-russian-museum

Repin: Pramdragerne ved Volga

Russian-Studies-in-St_Petersburg-and-Moscow-Russian-Museum-Repin

Brevet til sultanen

Ettermiddagen tilbringer vi på Gostinnyj Dvor der vi finner både mongolsk kashmir, sko, uzbekisk keramikk og en ny ryggsekk til meg. Alt til nedsatt pris, men du verden så sliten man blir i bena! Enda et kafebesøk blir det før vi er tilbake på hotellet, og de andre må gjøre seg klar til ballett. Jeg har hjemmekveld for å kunne skrive.

21155672-ST-PETERSBURG-RUSSIA-JUN-26-Top-view-of-the-Metro-and-mall-Gostiny-Dvor-on-Nevsky-Prospect-Jun-26-20-Stock-Photo

Gostinnyj Dvor, det gamle handelshuset

Nok en dag er gått i byen ved Neva. Like vakker og majestetisk er den, like fargesprakende og monumental. Statuene vi har gått forbi har blitt kommentert og beundret: Gogol i sin kappe som er reist av en venneforening på 90-tallet, Kutuzov foran Kazakatedralen der han ruver i kraft av sin seier over Napoleon, Pusjkin på Kunstplassen som strekker ut en hånd mot byen, Bronserytteren på bredden av Neva med slangen som jager ham, alt forteller en historie.

arts-square

Pusjkin på Kunstplassen

Det er som å vasse i historie å være i denne byen. Jeg vet det jo, og jeg opplever det igjen og kan formidle det til andre. Når vi kommer hjem, er vi inspirert til å lese videre, sette oss inn i mer for å tilfredsstille vår nysgjerrighet.

Takk for at jeg dro.

 

 

 

 

 

Publisert i Reiser, Russland | 4 kommentarer

Jonas Bendiksen – fotograf med noe på hjertet

Jeg ble første gang oppmerksom på Jonas Bendiksen på Nobels Fredssenter i 2008 der han viste utstillingen «Steder vi bor». Det var hans første separatutstilling i Norge. Da hadde han bodd i slummen i flere byer i verden, kommet så nært inn på befolkningen at han kunne ta noen unike bilder av livet innenfra. Det ble til en tredimensjonal utstilling der man kunne gå «inn i» husene og nesten kjenne lukta.

caption_001

Jonas Bendiksen/magnum photo

Joans Bendiksen er født i 1977 i Tønsberg. Som 19-åring ble han praktikant ved Londonkontoret til Magnum Photos, det eksklusive kollektivet som ble etablert i 1947 av bl.a. Robert Capa.

Hans første store prosjekt ble til boken «Satellites» som kom ut i 2006 på engelsk, fransk, italiensk og nederlandsk. Det var resultatet av syv års arbeid i tidligere Sovjetunionen. Det var her han forelsket seg i Russland og lærte seg russisk. Det ble til en usedvanlig bok med bilder fra forfall og nyvinning, gammelt og nytt.

SATELITES

Så kom altså «Places we live» som bok i 2008 som ble publisert på engelsk og norsk.

Med sitt nye prosjekt «Det siste testamentet» har han nådd ut til det store norske publikum gjennom utstilling, store medieoppslag i flere aviser og fire TV program vist på NRK kalt «Messias».

Om de andre prosjektene hans har vært spesielle, er dette noe av det mest usedvanlige vi kan tenke oss.

Jonas B

Foto: Kjell A. Olsen

Bendiksen har reist til syv forskjellige steder og oppsøkt like mange personer som alle hevder at de er Jesus, altså ikke en profet eller guru, men bokstavelig talt en reinkarnasjon av Jesus Kristus, som altså er kommet tilbake etter 2000 år.

De befinner seg i land som Sør-Afrika, Japan, Brasil, Zambia, England og Russland. Dette har blitt til bilder som nå henger på utstillinger rundt omkring i verden, og det er blitt en bok, en usedvanlig bok med gullsnitt og bibelske dimensjoner.

Jeg var så heldig å få høre Jonas Bendiksen lansere sin bok og sitt prosjekt på Tronsmo bokhandel i Oslo i forrige uke.

Den lille, tynne og skjeggprydede mannen virker beskjeden og ydmyk, men svært reflektert, og når han snakker, er det tydelig at han VIL noe. Han har noe på hjertet, og han er utstyrt med en stor nysgjerrighet på livet, verden og menneskene som driver han ut på eventyr de fleste av oss aldri ville ha kommet på, langt mindre begitt oss ut på.

86000-1ac9d-feature

INRI. Foto: Jonas Bendiksen

Han presenterte alle de syv mennene som mener de er Jesus, tok oss med til noen merkelig typer, og det var nok litt latter i salen underveis. INRI i Brasil er veldig glad i sine kjøretøy, og vi fikk se bilder av ham på de underligste kjøredoninger. Det ser unektelig litt pussig ut. Hans 12 kvinnelige disipler synger Britney Spears med egne tekster om INRI, også temmelig rart.

Mannen i Japan driver valgkamp, og vil inn i parlamentet for derfra å spre sitt budskap. Moses i Sør-Afrika må gifte seg for å utløse kraften som skal forandre verden og kler seg i gult og hvitt med gullsko. Mannen i England kler seg av og til i kvinneklær for å vise at Jesus kan være av begge kjønn.

Disciples making pilgrimage on Vissarion's birthday.

Obitel Rassveta, landsbyen der Vissarion bor med sine tilhengere.

Det siste stedet vi kommer til er Sibir. Der lever Vissarion med sine 5-6000 tilhengere i noen landsbyer der de dyrker sin egen mat og lever i pakt med naturen som en annen økolandsby. Det første bildet vi ser er av Vissarion som ung. Da blir det bemerkelsesverdig stille i salen. Det viser en ung mann med langt hår og skjegg som ligner til forveksling på de Jesusbildene vi fikk på søndagsskolen i min barndom. Eller det kunne være den fromme Aljosjs i Dostojevskijs «Brødrene Karmasov». Han utstråler fromhet og kjærlighet og har et smil som stråler til verden. Vi ser bilder av store menneskeparader der de fleste er kledd i hvitt i et hvitt uskyldsrent landskap, Vissarion som kommer og stiller seg opp for å velsigne alle de fremmøtte og så sette seg på en utskåret «trone». Det er visse assosiasjoner til Tarkovskijs filmer i dette.

diwiuWO-hpDeepuRWoOZ5QDwB7rGWJrXbbvJI5BZXqOg

Vissarion og Jonas Bendiksen

Samtalene Bendiksen har med landsbyboerne er rørende. Han forbereder seg til å møte den hellige og er litt nervøs. Når han sitter fremfor Vissarion, har han noen forberedte spørsmål som «Er det ikke en stor byrde å bære, dette å være Jesus?» Vissarion svarer med rolig stemme og et vakkert smil at dette er hans liv, og han vet ikke annet. Så gir han et bilde av en maur som bærer et lite frø som for ham er like tungt som når en elefant bærer en stor tømmerstokk. Hver har sin bør å bære, er moralen.

Bendiksen får holde Vissarion i hendene for å kjenne på utstrålingen, og selv om han ikke er noen religiøs person, men fanget av vitenskapen, som han sier, kunne han godt ha tenkt seg å bli lenger i landsbyen og kunne få tiltro til denne hellige mannen.

aca5lL4kum8N94q5p3O3IQ9D5PJhN-Jo65_0wtSBARrA

Jeg blir imponert over den holdningen Bendiksen klarer å ha til alle disse underlige personene. Det er helt tydelig at han tar dem på alvor, og bare slik kan han få dem i tale på en naturlig og menneskelig måte. Det lyser respekt og total fordomsfrihet når han snakker med dem, Han har en undring i seg og dømmer ingen. Han sier: «Hvem er vi som kan si hvilken tro som er den rette? Er det mindre rart å tro på oppstandelse og å kunne gå på vannet enn det som Vissarion eller Moses sier?» Da han sa dette på Lindmo, ble det ganske stille. Da hadde de akkurat sittet og ledd litt av mormonerne og det stykket som går på teater i Oslo for tiden. Da sa Bendiksen plutselig: «Hva er det vi ler av?» Han klarte å vende stemningen totalt rundt. Hvorfor ler vi ikke av os selv? Hvem er vi som kan le av andres tro? For dem er det helt naturlig, de er overbevist om at slik er det, det er deres virkelighet. Hvor går grensen mellom galskap og tro?

I foredraget sitt kom han til ordet «sekt» og forklarte at det er et ord han ikke bruker. Grunnen er at når man bruker det ordet om en gruppe mennesker, har man skjøvet dem fra seg og dømt dem for ikke å ha «den sanne tro», for den innehar jo vi. Det var veldig gjenkjennelig. Det er mange som har forsøkt å sette stempel på andre med ordet «sekt», og da er det liksom som det er fritt frem for overvåking, kontroll, forfølgelse og mistenkeliggjøring. Ja, det blir plutselig legitimt å utestenge. Tenk at denne unge mannen har skjønt noe så grunnleggende om den menneskelige natur og samfunn! Ikke rart man blir imponert over ham!

tc249687

Fra Obitel Rassveta. Foto: Jonas Bendiksen

Det blir svært spennende å følge Jonas Bendiksen videre på veien. Hva blir hans neste prosjekt?

 

Publisert i Økologi og miljø, De som vil noe mer, Fotografer, Reiser | Legg igjen en kommentar

Oleg Mensjikov – stor russisk skuespiller

Det er ikke mange her i landet som er kjent med russiske skuespillere, men er det noen som burde være kjent for flere, er det Oleg Mensjikov.

Oleg-Menshikov-13

Hans fulle navn er Oleg Jevgenjevitsj Mensjikov, og han er født 8. nov. 1960, så han fyller 57 år om noen dager. Han var født i Moskva distriktet, faren var militæringeniør og moren var lege. Ved siden av skolen gikk han også på musikkskole og spilte både piano og fiolin. Det er tydelig at han kan spille, for det gjør han på flere av filmene, og det forklarer også at han av og til opptrer som sanger.

Det er vel først og fremst filmen «Brent av solen» som er kjent her i Norge. Der spiller han den mystiske mannen som kommer fra utlandet og har som oppdrag å hente generalen (spilt av Nikita Mikhalkov) med seg på oppdrag av det hemmelige politi (NKVD eller KGB som vi kjenner det som). Det er en rolle med mange sider. Han er morsom, truende og uhyggelig, beleven og en skikkelig gentleman når det passer. Han spiller glitrende. Det kan man ikke unngå å legge merke til.

454full-oleg-menshikov

Sammen med Nikita Mikhalkov

Det er i det hele tatt et svært vellykket samarbeid mellom Mensjikov og Mikhalkov, regissøren og skuespilleren som har laget så mange av de største filmene i Russland de siste 30 årene. I oppfølgerne til Brent av solen (både 2 og 3) spiller også Mensjikov. Men de er ikke blitt like kjente.

Han har også spilt i Etatsråden, en film basert på Boris Akunins bok av samme navn. Her spiller han Erast Fandorin, etterforskeren som går igjen i alle Akunins historisk krimbøker. En herlig karakter!

Fandorin-top

Oleg Mensjikov som Erast Fandorin

I 2006 kom TV serien basert på Boris Pasternaks Doktor Zhivago der Oleg Mensjikov spiller hovedrollen. Det gjør han så glimrende at man ikke blir trøtt av å se ham gjennom alle 11 episodene. Vi følger ham fra han er ganske ung student og til han dør.

images69RYAMJJ

Som Doktor Zhivago

For noen få år siden var jeg så heldig å få oppleve Oleg Mensjikov på scenen. Han var på gjesteopptreden i St. Petersburg, og jeg oppdaget det da jeg

var på jakt etter teaterbilletter i en av mange «Teatralnaja kassa» rundt i byen. Han skulle spille på Bolsjoj Dramatitsjeskij Teater, og billettene kostet VELDIG mye! Da mine gode venner der i byen hørte at jeg gjerne ville se Mensjikov, la de sine pjalter sammen og kjøpte en billett til meg. Var jeg overveldet!?

557e692d50f302e5901db94083ca9ffa_jpg         220px-Oleg_Menshikov_2010-09-09_img_01_19_3159

Der satt jeg på en fin plass i det gamle æreverdige teatret i St. Petersburg og så Oleg Mensjikov i levende livet for første gang i mitt liv. Det var nesten magisk å se ham i dette enmannsteateret som heter «1900» og handler om en pianist som spiller for rike mennesker på et cruiseskip. Han er på scenen alene hele tiden og spiller så det går kaldt nedover ryggen på deg. Det var en opplevelse av de store.

6

Mensjikov har fått utmerkelser både i inn- og utland, spilte i en periode på Globe theater i London og siden 2012 har han vært kunstnerisk leder på Jermolova teatret i Moskva.

menshikov

Her i Tønsberg kunne vi se ham i «Barbereren av Sibir» som Zazjigalka viste på Brygga kino midt i september. Det er en ellevill film av Mikhalkov som skildrer slutten av 1800-tallet i Russland med masse folkelige scener og en kjærlighetshistorie der Mensjikov spiller en ung kadett som faller for en litt eldre amerikansk kvinne som er på besøk i Moskva for å fremme et forretningsprosjekt i Sibir. Filmen er morsom, sørgelig, og full av herlige karakterer. Den store scenen som viser feiringen av Maslenitsa (fastelavn) i Moskva, er så heseblesende at man nesten mister pusten. Du kan nesten smake og lukte og kjenne feiringen på kroppen. Midt i alt dette er Mensjikov håpløst forelsket, ung og naiv. Filmen er fra 1998, og Mensjikov er 20 år yngre enn i dag.

barbier_de_siberie_1

Som den unge kadetten Andrej Tolstoj i Barbereren av Sibir

Jeg håper å få se ham i enda flere filmer, etter hvert som en eldre mann, men med et talent og en skuespiller som tåler tidens tann.

Det er bare synd at russiske filmer så sjelden vises på norske kinoer. Hadde de det, hadde vi nok kjent skuespillere som Oleg Mensjikov mye bedre og kunne glede oss til nye filmer med ham og de andre store skuespillerne fra Russland.

 

Publisert i Film, Russland | Legg igjen en kommentar

Min fredsdag 2017

Helt siden jeg oppdaget organisasjonen Peace One Day med Jeremy Gilley i spissen for 6-7 år siden har jeg benyttet anledningen til å markere FNs internasjonale fredsdag for våpenhvile og ikke-vold.

Først fikk jeg med noen klasser på steinerskolen, så utvidet vi til hele skolen, og de siste 3-4 årene har jeg vært med på markeringen i Tønsberg.

peace one day 2016

Fredsdagen på Steinerskolen: her er det leker med inviterte klasser fra Vestskogen skole fra 2014.

I år hadde vi i Brobyggerne i Tønsberg satset ganske stort og spredd informasjonen om dagen så langt vi kunne komme. Etter de to siste års innsats for å gjøre dagen kjent, syntes vi at vi hadde nådd mange og håpet på større oppmøte enn noen gang.

Dagen begynte med oppslag i Tønsbergs Blad der Arne Rodvelt Olsen hadde fått god kronikkplass med stort bilde fra markeringen for to år siden. Det lovet godt selv om overskriften «Hvorfor er vi så få?» stilte et betimelig spørsmål. At engasjementet for fred er såpass lite er ganske betegnende. Å samle flere enn 30-40 mennesker til en slik dag, er foreløpig i alle fall temmelig vanskelig. Det trengs kanskje en skikkelig kjendis? Og da er det den personen som trekker, ikke saken…

Ikke før hadde jeg lest TB artikkelen, så ringte telefonen. Det var en av de få fredsaktivistene som er blitt med i Fredslaget som skulle gratulere med dagen og høre litt om kveldens arrangement. Det er i alle fall første gang jeg har fått en slik telefon på fredsdagen!

Da var det tid for å se gjennom noen snutter på youtube for å oppdatere meg på det siste som har skjedd i Peace One Day. Det ble en gjennomgang av hele historien fra dagen ble bestemt i FN til 21. september i 2001 og frem til i dag. Ren repetisjon for meg, men godt å bli minnet om årstall og eventer.

Fredsdagen 2017 med vg

Med ungdommene på Slottsfjellskolen

Kl. 11.30 ankom jeg Slottsfjellskolen. Der møttes alle elevene i Steinerskolens vg. og voksenopplæringens elever som er 26 unge flyktninger. Foran meg satt et 50-60 talls ungdommer. Først sang alle «Imagine» av John Lennon akkompagnert av en av elevene på gitar. Det var fint å høre, de unge flyktningene hadde øvd litt på forhånd, for de hadde aldri hørt sangen før!

Så snakket jeg. Fortalte om tilblivelsen av dagen, hvordan vi må gjøre den til noe gjennom oss selv, hvordan den langsomt har blitt kjent i verden, og at den nå etter 15 år har nådd ut til 2,2 mrd. mennesker. Først og fremst takket være én mann, Jeremy Gilley. Det er usedvanlig inspirerende å følge hans entusiastiske pågangsmot for å gjøre denne dagen til noe for hele verden!

Etter at jeg hadde snakket 15- 20 minutter, så vi en liten snutt som fortalte det samme som jeg hadde sagt, nå med levende bilder.

Da gikk vi ut til Fredstreet der jeg fortalte om hvordan treet ble plantet i 2000 på oppfordring fra FN og hvordan dagen markeres her i Tønsberg med oppmøte ved treet og foredrag på Slottsfjellmuseet. Så leste en av elevene et dikt av Frode Grytten som handler om hvordan han lever seg inn i alle skjebnene til de som er utsatt for krig og må flykte.

Alt i alt holdt vi på i 45 minutter, fulgte timeplanen til punkt og prikke. Og alle var enige om at det hadde vært en fin markering.

Da jeg kom hjem, så jeg en melding fra NRK Vestfold om å komme til et lite innslag om Fredsdagen tre timer senere. Godt jeg er snar på avtrekkern.

Kl. 15.00 var jeg på NRK og ventet på å komme inn i studio. Ti minutter senere satt jeg foran mikrofonen og gikk direkte på lufta med et intervju om fredsdagen. Det var god reklame for dagen, og henvisning til oppslaget i TB med spørsmålet om hvorfor det er så få som engasjerer seg for fredssaken.

Det gikk fort unna med de fire minuttene på lufta.

Så ble det litt tid til mat før jeg gikk opp til fredstreet som står ved siden av Kristinastatuen på Slottsfjellet. Jeg hadde med et program der alle som skulle lese opp var notert, ropert til å forsterke stemmene og FN flagget mitt.

fredsdagen 2017

Fredstekster skal leses.

Det var allerede noen som hadde kommet en halv time før, og det var den unge iranske kvinnen som skulle lese en av fredstekstene.

Til min store skuffelse og forskrekkelse, var det ingen folkevandring akkurat som kom oppover den bratte bakken til Fredstreet. Banneret og flaggene som var blitt oppvart på museet, var borte vekk, og vi sendte noen for å lete, men på museet var det ingen som visste… Pokker!

Men så var vi klare. To av de som skulle lese, dukket ikke opp. Men det var representanter for Baha’i, Den Norske Kirke, Islam, Humanetikeren og Unitar kirken. Jeg innledet litt om dagen, og så leste de fem hver sin tekst som sto godt til dagen.

Til fløytemusikk gikk vi alle over Slottsfjellet med FN flagg. Det var omtrent 35 personer som gikk, altså litt glissent.

fredsdagen 2017 marsj

På marsj over Slottsfjellet

Da vi kom midt oppå fjellet, lød det plutselig noen velkjente cymbaler fra skogen oppe ved stadion. Over hele byen lød det, og det var nok fra det som heter «messefestivalen» som skulle begynne den kvelden. Det var umiskjennelig Michael Jacksons Beat it som med ett lød over byen! Jeg som ikke tror at noe er tilfeldig her i verden, ble nesten fælen, for hva står Beat it for?

I kortfilmen til låten ville Michael ha med virkelige gjengmedlemmer og insisterte på å invitere inn folk fra de konkurrerende gjengene Crips og Bloods. Mange mente det var umulig, og politiet måtte stille opp for å passe på sikkerheten, men Michael selv var helt rolig og overbevist om at «bare de fikk litt kjærlighet og oppmerksomhet» ville alt gå bra. Og han fikk helt rett. De hardbarka gjengmedlemmene ble trollbundet av Michael og oppførte seg meget pent. I filmen begynner de to gjengene å slåss med kniv, men så kommer Michael inn med sin dans, og det hele ender med at begge gjengene danser med ham. Konklusjonen er altså at volden ikke løser problemene. Det gjør dansen. Kunne det bli mer symbolsk for fredsdagen for ikke-vold?

C8SWAi8W0AABwP4

Beat it!

Takk til Michael Jackson for denne klare påminnelsen, og takk til dem som valgte å spille denne låten akkurat da. De visste nok ikke hva de gjorde, men det vet jeg!

På Slottsfjellmuseet dukket det opp litt flere mennesker, og da vi satt inne i salen var vi omtrent 40 mennesker.

Først var det en liten musikalsk opptakt med Vibeke Collin og hennes fem småjenter på fiolin. Tre små stykker fikk vi høre før Fredrik Heldal, som er daglig leder i Norges Fredslag, fikk ordet for å snakke om «Fredsnasjonens våpeneksport».

Fredrik Heldal

Fredrik Heldal fra Norges Fredslag: Fredsnasjonens våpeneksport.

Vi fikk høre om kriteriene Norge har satt opp for å kunne selge våpen til verdens land. Det er ikke lov å selge til land som ligger i krig, driver undertrykkelse og store brudd på menneskerettighetene. Allikevel skjer det.

Det er opprørende å tenke på at norskproduserte våpen selges til land som er i krig og dermed er med på å ta liv og gjør store skader i Jemen, Saudi-Arabia og India og mange andre land. Samtidig ytes det humanitær hjelp og kanskje til og med fredsforhandlinger i de samme landene.

Vi fikk også høre litt om Norges Fredslag som er den eldste fredsorganisasjonen i landet. Den ble stiftet i 1885! I dag er det bare daglig leder som er ansatt, og det er omtrent et 20-talls mennesker som arbeider i laget, gir fredsundervisning i skoler og driver kampanjer. Det fins bare tre lokale avdelinger av fredslaget i landet, og den siste er den nystiftede i Tønsberg som bare er en uke gammel.

Så var det blomsteroverrekkelser og takk.

Da var jeg svett og ør i hodet og fullstendig maroder. Det kjentes som jeg hadde løpt maraton den dagen. Da var det godt å komme hjem og få beina opp.

Men alt i alt: en fin fredsdag med mange mennesker selv om oppmøtet til kveldens arrangement var en skuffelse. Mange føler nok at de allerede er involvert når de har trykt «like» på facebook, men hvordan kan vi vite det? Det hadde vært så fint å se en stor folkemengde bevege seg over Slottsfjellet den dagen for å markere at vi faktisk bryr oss om hva som skjer i verden, at det hadde kommet frem ved mediedekning for å vise at fred er verdt å kjempe for.

Hva skal til for å få flere opp på beina denne dagen?

Publisert i De som vil noe mer, Michael Jackson, Steinerskolen | Legg igjen en kommentar

Å være i minoritet

 Det er bare å innrømme det. Etter å ha levd så lenge på jorden er det blitt helt klart for meg. Jeg kommer alltid til å være blant minoritetene.

Jeg visste ikke det da jeg var liten. Da var vi alle sammen. Det var ingen gjenger, vi var for få til det. Alle kom i alle bursdager og lekte sammen. Tror jeg da.

Men så valgte jeg å studere russisk. Det var det ikke mange som gjorde! Alle spurte hvorfor. Det visste jeg ikke. Jeg bare ville det.

Da jeg forsto hvor viktig det var å arbeide for tilnærming mellom øst og vest, kunne jeg ikke fatte at ikke alle andre også skjønte det. Det var jo avgjørende for fremtiden og verdensfreden! Men vi var ikke mange.

7248287486_101fedfa1a_z

På byggetur til Russland med norske ungdommer.

En fordel med å være blant de få er at man i visse sammenhenger blir ettertraktet, men for det meste blir man sett rart på.

Da jeg oppdaget steinerpedagogikken, trodde jeg at dette var så genialt at det måtte da alle forstå, og antall skoler ville vokse inn i himmelen bare vi klarte å formidle det til folk. Men nei da, etter noen år forsto jeg at vi alltid ville være en minoritet her i landet, at mange aldri ville oppdage oss uansett hvor mye vi holdt på. Det kom til og med motstand og angrep. Det var meg helt ubegripelig.

IMG_0012

Vi skrev i aviser, lot oss intervjue på radio og fikk besøk fra alle kanter til skolen, vi satte opp skuespill og inviterte gjester og averterte forestillingene. Alltid var det mange som aldri hadde hørt om oss. Selv om jeg sto midt i det med engasjerte folk på alle kanter, forsto jeg snart at vi allikevel er en minoritet.

Av de mange sakene som alltid har stått sterkt i steinerskolene er miljøansvar. Elevene kalte det for «noe steinersk» når vi fremmet økologiske gulrøtter. Også her var vi i en minoritet.

Men så skjedde det noe: miljø ble viktig og begynte å opptre i overskriftene. Det ble litt «hipt» å være miljøbevisst. Jeg ante at vi kanskje ville komme ut av minoritetstilstanden og over i majoriteten. Med alle bevisene på at dette går like lukt til helvete om vi ikke tar tak, må da folk begynne å handle. Joda, noe skjer, ganske mye skjer, men bilkøene vokser, utslippene øker fortsatt, og været blir mer og mer katastrofalt. Hvorfor setter ikke flere bilen fra seg når de vet at de spyr ut ren gift i atmosfæren? Hvorfor begrenser ikke folk sine flyreiser når de vet hvor skadelig det er med fly? Hvorfor stopper ikke myndighetene plastproduksjonene når de ser at dyrene dør av det og havene fylles opp? Hvorfor kaster folk plasten i naturen når de vet hvilken skade den gjør? Hvorfor stemmer noen for oljeboring i nord? Hvorfor er de store politiske partiene så lite villige til å gjøre noe for å stoppe denne galskapen? Skal vi som bryr oss virkelig også her være i en minoritet? Det nekter jeg på. Her går grensen. Det MÅ bli en majoritet som virkelig vil handle for å bedre jordens tilstand.

IMG_2684

Det er opplysning som skal til, sier man ofte, men det ser ikke sånn ut nå. Vi vet da alle sammen så godt hva som skjer, og allikevel gjør vi det, jeg mener kaster og forbruker og ødelegger!

IMG_4269

På Tjøme

Det er latterlig å tenke på at det er stort mål å nå 15 % økologisk dyrking her til lands, og man sliter med å nå det målet! Det burde ha vært 100 %! Noen synes fortsatt det er «jålete» og «trendy» å kjøpe økologisk. Men jorda vår da!? Den tåler ikke all denne giften, all denne intensive dyrking. Vi tåler heller ikke alle disse stoffene som puttes i oss. Vi blir jo syke.

Om jeg har måttet tåle å være i minoritet i andre sammenhenger, vil jeg ikke være det når det gjelder miljø. Først når bilkøene skrumper, vil jeg kunne se at det går den riktige veien. Foreløpig er det langt unna. Hjelp!

 

 

Publisert i Økologi og miljø, Steinerskolen | 2 kommentarer