Kilen Galleri på Hvasser

Det var så mange flere originaler «før i tiden». Eller bare virker det sånn i ettertid? Det var også mange uttrykk som er heftet med noen av disse typene vi hadde i lokalmiljøet. Ett slikt uttrykk som jeg hørte mye i min oppvekst var: «Det er polletikk i alt, unntatt i bensina til Gjert, for den er det vann i».

Den det her ble referert til var landhandler Gjert som hadde sin butikk innerst i Kilen på Hvasser. Han var kjent for å være gjerrig, derfor uttrykket som en slagkraftig kar hadde skapt.

IMG_4359

Selv husker jeg denne butikken med sin høye disk og et glasskap med glasshyller som sto på den disken, og der var det noen godsaker inni. Det var drops av forskjellig slag som vi kunne kjøpe i et kremmerhus. Det høres nesten som om det var et par generasjoner før min tid, men så var det også en litt annen tid hos Gjert. Det var derfor det var ekstra spennende å komme inn i den butikken.

Da jeg ble litt eldre, ble jeg spurt av Fritz Fisker, eller Størje Fritz som han ble kalt der har bodde i ei trekkfull bu på Sandøsund som i dag huser Færder Seilforening, om å gå til Gjert og kjøpe kaffe for ham. Han skulle ha en hel kilo, og den skulle være spesialmalt. Noen ganger gikk jeg dit midt på vinteren, og det kunne det være mye snø på den tiden. Det var to veier til Gjert, enten gikk du gjennom «gloa», men var det mye snø, sank du i til mer en knes, eller du kunne gå veien ned Hertosbakken, men det var lenger. Så det ende ofte med at jeg gikk «gloa» og hadde støvlene fulle av snø når jeg kom hjem. Det var reine ekspedisjonen!

Kommer man ned til Kilen i dag, er huset med glassverandaen omgitt av vakre blomster, det er fint malt, og inne der butikken var, er det utstillingslokale der man kan få kjøpt bilder og tekstiler og annen brukskunst, og man kan få seg en kopp kaffe og en kake til. Det er del av Kilen Galleri.

IMG_4146

Hvasser i desember 2016

Det var Kari Gjertsen Trythall som kjøpte stedet etter sin onkel Gjert, og her har hun innredet et galleri som holder åpent hele sommeren og til jul og påske.

Foruten hovedhuset er det også en garasje der hun har et lite bruktmarked med klær, møbler, dekketøy og annet pjus.

Kilen

Kilen Galleri – båthuset

Selve hovedgalleriet er i et rødt båthus på brygga. Det er trekkfullt og kaldt, så det er ikke åpent om vinteren, men på sommeren er det riktig så sjarmerende å komme inn her. Veggene nede er dekket med hovedutstilleren som i år er Mona Lalim og har både små og store bilder med lekre fargeflater.

Mona Lalim

Årets hovedutstiller er Mona Lalim

Her er også smykkedesignere, keramikere, glassblåsere, tekstilkunstnere og flere malere. Man kan gå opp en ganske bratt trapp og komme til andre etasje der utstillingen fortsetter. Det er ofte en hel rekke kunstnere som er representert her på sommeren.

Kari har også sine egne bilder med og sitter gjerne og passer på nede og kan gi opplysning om de forskjellige kunstnere.

IMG_4358

Gallerivertinnen Kari utenfor båthuset sammen med en av de eldre gjestene

Når man har sett seg ferdig på kunst, kanskje kjøpt et kort eller stått lenge ved et bilde og lurt på om man fremdeles har noe plass på veggene hjemme…, kan man gå tilbake til butikken og kjøpe seg en kopp kaffe og sette seg i hagen. Er det fint vær, er det en deilig plass å sitte i sola. Ja, i disse milde vintrene kan man til og med sitte ute til jul om man er heldig!

Kilen galleri ligger lunt innerst i Kilsveien på Hvasser som hører til Norges solkyst. Hit kommer gjerne både fastboende og sommergjester i løpet av de korte sommerukene, kunst formidles, og folk møtes. Det kan være riktig så celebre gjester her på sommeren, så ikke bli overrasket om du skulle støte på selveste dronningen på plenen eller inne i sjøbua!

 

 

 

 

Publisert i Hvasser, Lokalsamfunnet | Legg igjen en kommentar

Tønsberg vandrerhjem – nå også bruktbutikk

Tønsberg har et av de beste vandrerhjemmene i verden! Det har vi hørt lenge.

vandrerhjem

Beliggenheten i Dronning Blancas gate rett under Slottsfjellet er ideell. Her er man i nærheten av historien, det er stille og landlig samtidig som man er midt i byen og rett ved tilkomststeder som jernbanestasjon og buss.

6814587

Men det aller beste ved dette overnattingsstedet er vertinnen og hennes interesse for mennesker og gjenbruk. Margrethe Horne har alt hva en vandrerhjemvertinne skal ha: godt humør, glad i mennesker, snakker gjerne med folk, innstilt på service, har øye for miljø og atmosfære og elsker gamle ting!

tønsberg-vandrerhjem-2

Det siste fikk hun vist fram i forrige uke da hun inviterte til åpning av bruktbutikk på vandrerhjemmet. Vi har lest i avisen om hennes kjærlighet til gamle ting, hvordan hun plukker opp møbler på gaten eller på loppemarkeder, haler dem til vandrerhjemmet og får dem satt i stand om nødvendig. Det viser seg at hun i mange år har drømt om å åpne en bruktbutikk. Nå har hun virkeliggjort drømmen.

Tønsberg Vandrerhjem

I et lite rom ved resepsjonene har hun satt inn en mengde gamle ting som møbler, klær, sko, vesker, dekketøy og mye annet, og der skal det være åpent en dag i uken for salg selv om hun egentlig ikke har lyst til å selge noe av det.

For å markere åpningen av butikken inviterte hun venner og kjente til en artig kveld med fokus på gamle ting.

tonsberg-vandrerhjem

Tema for kvelden var 60-tallet. Noen hadde funnet frem miniskjørt og satt opp håret, tatt på seg gamle, spisse sko som fortalte om et annet ti-år. På vandrerhjemmet hadde de nettopp fullført oppussingen av et 60-tallsrom. Tapet, lamper, en teakstol og filmstjerner på veggen. Det er blitt riktig 60-tallsatmosfære der inne!

IMG_4348

Vi ble møtt med et glass brus som velkomst, så fikk vi se butikken og dernest kunne vi gå og se inn i noen av rommene som sto åpne for anledningen. Det er imponerende hvordan Margrethe har klart å skape en spesiell atmosfære i hvert enkelt rom. Det skyldes særlig alle de gamle tingene hun har plassert der. Ingen senger er like, alle stoler er forskjellige, og her er lamper av alle slag. Sengetepper og gulvtepper, bilder og broderier, alt har en litt nostalgisk smak, og man blir sjarmert. I gangene står det kommoder og benker, stoler og nattbord sikkert hentet fra bruktbutikker og loppemarkeder, og kanskje noen er funnet på gata når grovavfall blir utplassert på fortauene. Det er spennende å studere alle detaljene.

Da vi hadde gått litt og sett oss omkring, var det samling i spisesalen med litt 60-talls musikk, og så var det innlegg av forskjellige folk. Vi fikk høre et meget interessant foredrag om gamle leker av Terje Løkeberg fra Løkeberg antikk. Han kunne fortelle oss at det var importforbud på leker i Norge fra 1946 til 1962. Alle leker ble da laget her i landet, og mange av dem er ganske mye verdt nå i ettertid fordi de er så sjeldne. Vi fikk også se noen eksemplarer.

tønsberg-vandrerhjem-7

Så fikk vi høre om sommerens Shakespeare oppsetning av Thesbiteateret, og Geir Johnsen fortalte om sin Munch forestilling i Åsgårdstrand.

Marina fra Russland fortalte om seg selv og sitt arbeid på vandrerhjemmet, og så var det bevertning. Rekecocktail og rullekake! Mmmm!

Det ble en hyggelig og lærerik kveld i god atmosfære med morsomme mennesker og artig prat.

IMG_4347

Om du trenger overnatting til gjester i Tønsberg, anbefales vandrerhjemmet. Her har de 24 rom, de fleste med bad, og her er mangesengsrom , enkeltrom og dobbeltrom. Du får garantert en fin opplevelse uansett. Eller om du går tur til Slottsfjellet, kan man ta en tur innom bare for å hilse på og se på alle de rare tingene der. Flott at vi har et slikt sted i Tønsberg!

 

Publisert i De som vil noe mer, Lokalsamfunnet | Legg igjen en kommentar

Førstereisgutten

I dag er det skoleslutt. Nok et skoleår er over. Enda en klasse går ut i verden. Noen vet hva de skal gjøre til høsten, andre ikke.

«Før i tia» var det slik her i Vestfold at de fleste endte sin skoletid etter folkeskolen som var sju år. Da dro gutta til sjøs, og jentene fant seg arbeid på land, på fabrikker, i butikker, på systuer eller gårder.

Det var sikkert ganske tøft for denne førstereisgutten som tok sin vadsekk og gikk om bord til de andre mannfolkene. Det var harde prøvelser som ventet ham.

IMG_4344

Førstereisgutten. Carl E. Paulsen 1963

Det kan være hardt nok i dag også. For noen er det «endelig»! Nå begynner livet! Nå skal jeg virkeliggjøre drømmene. Det skal bli jobb og penger. Eller det skal bli studier og dyrke interesser. Ingen skal bestemme over meg lenger.

Men så er det litt annerledes. Som Trond Viggo Torgersen sier:

«Starte er liv aleine, tenke ut alt aleine…»

For noen blir det for mye, og de venter litt med å bryte ut av det lune redet, for andre blir det virkelig slik de hadde håpet, men klart litt mer å tenke på kanskje.

Det er så inderlig vondt å se på dem som ikke klarer det, de som ikke får tatt noen avgjørelse, blir gående hjemme, kommer seg ikke ut, står ikke opp og ikke vet hva de skal gjøre. Hvorfor blir det sånn?

Vi kan selvsagt peke på at det ikke er jobber, at de er blitt så bortskjemte og båret på sølvfat helt fra barndommen, men allikevel?

Til alle dere som nå står ved en skillevei: velg den skolen du mener passer best for dine evner og talenter, ikke spesialiser deg for tidlig, tenk deg om, livet ligger foran deg, og du har tid.

Jeg ønsker alle som slutter på skolen i dag en riktig god fremtid med kloke valg og mye medvind! God førstereis!

 

Publisert i Hverdagsbetraktninger | Legg igjen en kommentar

Maten på institusjonene våre

 Det var innslaget på Dagsrevyen her for noen dager siden som sjokkerte. De hadde undersøkt menyen på et antall SFO i Sør-Norge. Utgangspunktet var at det ble servert for lite fisk til barna i SFO. Så viste de frem en meny skrevet ned for hånd, og der var det en liste. Alt begynte på «P»: pølser, pizza, pasta, pizza, pasta, pølser, pasta, pizza, pølser…» Så langt øyet kunne se var det mat på «P» som dominerte.

gronnsaker_1920px

Jeg har vel alltid vært interessert i mat og kosthold, og jeg har ofte tenkt at det ikke er rart at medisinbruken er så høy her i landet. Jeg husker jeg var på besøk på sykehuset hos en jeg kjenner for noen år siden. Da kom maten inn på et brett: utkokte poteter, noen visne grønne erter, kjøtt og brun saus. Ikke et grønt blad! Og jenta hadde problemer med magen og opptak av næring.

Det satte tankene mine i sving. Siden har jeg sett og lest om maten på gamlehjem og sykehjem. Det er nedstemmende med noen hederlige unntak.

For noen måneder siden leste jeg om et sted for eldre i Oslo der de hadde kuttet ut halvfabrikata og laget all mat fra bunnen. Medisinbruken hadde gått drastisk ned! Tenk det, Hedda!

kosthold_size-large

Etter å ha fått konstatert for høyt langtidsblodsukker og kolesterol i vinter har jeg selv prøvd ut mine teorier om at man kan gjøre mye med kosthold. Ganske riktig: det tok 2,5 måned å komme til normale verdier igjen – uten medisiner!

Det er bevis nok for meg.

Det er derfor med bekymring jeg ser på en slik meny fra SFO. I intervjuene som er gjort, sier de at det er for dyrt med fisk, at de ikke har kapasitet.

Heldigvis er det noen som tar utfordringen og viser i et nytt innlegg et par dager senere at det går godt an å lage fiskemiddag for en billig penge.

265626

Det er fantasien og viljen det kommer an på.

Hva skjer når barn blir utsatt for hvitt mel og sukker daglig hele barndommen? Ikke rart at vi går inn i en eksplosjon av antall diabetestilfeller! Innimellom spiser man da litt vafler med syltetøy. Fullt av sukker!

Ikke det at man ikke skal spise pizza og pølser, hygge seg med en vaffel og lage herlige italienske pastaretter, men ikke hver dag! Vi kan se for oss at disse barna om 10, 20, 30 år går på medisiner mot for høyt blodsukker, kanskje har diabetes eller må ha hjerteoperasjoner fordi blodårene er tette. Vi er bare i begynnelsen av alt dette, tror nå jeg.

Jeg snakket med en kollega som drev fritidshjemmet hos oss på Steinerskolen i mange år. All mat ble laget fra bunnen, supper og grønnsaker, alt var tilberedt med omhu og ettertanke. Det samme gjelder barnehagen; minst mulig sukker, alt laget fra bunnen. Det er fremtidsrettet matlaging.

Når det gjelder fisk, fikk jeg fortalt følgende historie for noen måneder siden. En fiskeforhandler her i byen opplevde at hans 12-årige datter kom hjem fra skolen og fortalte at de hadde hatt fisk på skolekjøkkenet, men det var så få som likte det. Da hørte han at de hadde hatt frossen First Price fisk og ble så sint at han ringte til læreren og tilbød seg å komme og lage skikkelig fisk med barna i en skolekjøkkentime. Han tok med seg fersk fisk og satte barna i gang med tilberedning etter alle kunstens regler. Hva skjedde? Ingen rynket på nesa, alle spiste med god appetitt og var enige om at «fisk er godt».

derfor-trenger-du-jod-hovedbilde-1024x700-1024x700

Det er ofte de voksnes innstilling som gjør utslaget. Da jeg hørte på de som ble intervjuet på TV, skinte det så tydelig gjennom at de ikke var interessert i å gjøre noe med maten på SFO, at det var alt for vanskelig å lage fisk, at det var alt for dyrt, så det ga de opp. Noen billige fiskekaker (med masse mel antageligvis) og litt makrell i tomat på tube var så langt de kunne strekke seg.

Hva med å ta kontakt med de som faktisk driver med mat i nærmiljøet, de som gjerne vil hjelpe til at barna får et godt kosthold og er villige til å yte noe for det? Jeg tror man finner mye god vilje hos bønder, fiskere og forhandlere, kanskje kokker og servitører på spisesteder også.

Om det er økonomi som teller, er det i alle fall hevet over tvil at det vil lønne seg i det lange løp. De enste som tjener på at det er som det er, er legemiddelindustrien. De vil nok gjerne selge så mye medisiner som mulig, men vil vi det som samfunn? Jeg tror ikke det. Det lønner seg å ha en frisk og oppegående befolkning så lenge som mulig. Det er nå min mening. Ferdig snakka.

 

Publisert i Økologi og miljø, Hverdagsbetraktninger | 2 kommentarer

Shpalernaya gaten i St. Petersburg

I år er det 100 år siden Den Russiske Revolusjon. Det blir markert av flere. En av bøkene som er kommet ut i år er skrevet av Helen Rappaport og heter «1917 Petrograd». Den tar for seg hele året 1917 med både februar revolusjonen, den provisoriske regjering og oktober revolusjonen. Alt er sett gjennom utenlandske diplomater og journalisters øyne, og det er gode observasjoner.

For meg var det særlig interessant å se hvor ofte Shpalernaya gaten dukker opp i skildringene. Det er min spesielle gate i St. Petersburg.

ShSshpalernaya-street-one-oldest-streets-st-petersburg-saint-russia-june-77918347

Første gang jeg kom til Shpalernaya var på begynnelsen av 2000-tallet. Vi hadde hjulpet ART studio, et senter for blinde og svaksynte barn, til å kjøpe et sted til et lite sosialsenter. Det ligger i sokkeletasjen i en av disse gamle, solide bygningene som er så karakteristiske for den tidligere russiske hovedstaden. Man går inn i en bakgård der det er flere bygårder, og trafikkstøyen blir dempet. Bak jerndører og diverse låser kommer vi inn i denne lille leiligheten der flere barn og deres familier får en spesiell og helt unik terapi med leker og dans, eurytmi og improvisasjon til musikk, tegning og maling, filting og modellering og sosial trening rundt bordet med te og frukt.

Leiligheten hadde jordgulv da jeg så den første gang, og det hadde bodd tre familier der trengt sammen på svært liten plass. Langsomt ble den pusset opp, fikk nytt gulv, nye vegger med vakre farger, et fullt moderne kjøkken og bad og et lite kontorrom med sovesofa som fikk navnet «Astrids rom». Der har jeg bodd i flere omganger og hatt med elever og venner fra Norge. Mange er blitt kjent med denne leiligheten i St. Petersburg.

st-petersburg-smolny-cathedral-convent-16893630

Da jeg skulle orientere meg i denne laaaange gaten som går fra Gagarin gaten til Rastrelli plassen, la jeg merke til noe pussig. I den ene enden ligger Smolny katedralen med sitt ensemble av bygninger rundt som har tjent som kloster og pikeskole og – ikke minst – revolusjonssenter for bolsjevikene før oktober revolusjonen. Det er et av mesterverkene til arkitekten Rastrelli og en av de store turistmagnetene i byen selv om katedralen nå er tom og tjener som konsertsal med nakne vegger.

Big_House_on_Liteyny_prospect_in_Saint_Petersburg

Bolsjoj Dom

I den andre enden av gaten ligger «Bolsjoj Dom», en diger, firkantet bygning som huset skrekkinngytende forhørsrom og celler. Hit ble man tatt inn til forhør om man hadde forbrutt seg på noen måte. Huset kaster fortsatt skygger når man går forbi.

Midt på gaten og rett overfor der vi holder til, ligger en rosa kirke som er blitt vår lokale kirke, og der mange har fått med seg et glimt av en ortodoks gudstjeneste med kor og røkelse, tørklekledde kvinner og glitrende stearinlys foran ikoner.

195675_cover_jpg_1050x700_q95_crop_upscale

Bare et par steinkast fra leiligheten vår ligger Det Tauriske palass som Katarina den store fikk bygget til sin yndling fyrst Potjomkin. Det har huset mye forskjellige, bl.a. den provisoriske regjering i 1917 med Kerenskij som leder. Rappaport skriver flere steder om dette i boken sin.

tauride-palace-shpalernaya-street-st-petersburg-russia-gfepb7

Siden gaten går parallelt med elven Neva, kan vi se rett over til Finlands stasjonen. Der står lokomotivet som fraktet Lenin inn til byen sommeren 1917. Der ble han mottatt av en menneskemengde som hadde store forhåpninger til ham og fremtiden.

Rett bortenfor stasjonen ser vi en større bygning i rød teglstein. Det er det beryktete fengselet Kresty. Mange uhyggelige historier er hentet herfra.

16

Fra stasjonen går det en bro over elven som går over i Litejny gaten. Det er her veldig mye av de dramatiske hendelsene i 1917 skjedde. Her ble titalls mennesker drept, det var stadig opptøyer og gaten spilte en sentral rolle i mange av de viktige hendelsene. Det er rart å gå her i dag, en travel og stor gate der trafikken aldri står, fylt med butikker på begge sider, kafeer og spisesteder av alle slag. Vanskelig å forestille seg tilstanden for 100 år siden.

Shpalernaya er en av byens eldste gater og het Første linje til 1727,Siden har den vært omdøpt flere ganger, men har fått tilbake sitt navn fra midt på 1800-tallet der den ble oppkalt etter en stor manufakturfabrikk som lå der.

Det er mye annet å se på denne gaten i dag. Bl. a. er det reist et minnesmerke til Anna Akhmatova der hun står og ser over til fengselet Kresty. Hun sto selv i lange køer til fengselet på 20-tallet for å få høre nytt om sin sønn som satt der.

st-petersburg-russia-april-photo-monument-anna-akhmatova-elegant-feminine-banks-neva-river-small-park-poet-52376638

Lenger ned i gaten står det også et minnesmerke til Feliks Dzersjinskij som var grunnleggeren av det hemmelige politi, «Jernfeliks» som han ble kalt. Det er også et stort vanntårn som nå huser et museum for brannvesen.

Shpalernaya er an av disse brede gatene der bilene kjører veldig fort. Det er ikke tilrådelig å krysse gaten på andre steder enn der det er trafikklys, og det er greit å være forsiktig der også.

Vi var heldige som fant en leilighet her midt i det historiske sentrum av byen. Den gangen da den ble kjøpt kostet den rundt 200.000 kr. I dag er det verdt betraktelig mer.

Shaplernaya er blitt et lite hjem i den store byen til Peter ved Finskebukta.

 

 

Publisert i Russland | Legg igjen en kommentar

Rhododendronen som ikke ville dø

Det var tidlig på høsten 2014 at kommunen satte inn sine digre gravemaskiner i hagen vår. Den tok med seg stauder og bærbusker, frukttrær og prydbusker som hadde stått der i over 50 år. Det var hjerteskjærende.

Da gravemaskinen løftet opp en liten rhododendronbusk, fikk vi se den på grabben og reagerte. «Sett den her!» fikk vi sagt, «og grav et lite hull!» Den ble plassert midt ute på plenen, og der sto den i all sin stakkarslighet. Hvordan ville det gå med den? Ville den overleve?

Sommeren etter kom det faktisk noen blomster, men den spriket i alle retninger. I fjor tenkte vi at vi måtte få stelt den litt, og helte på litt surjordsnæring. Det hjalp. Det så ut til at den vokste litt. Utover høsten så den ut til å stabilisere seg, og det kom knupper som forberedte seg til sommeren. Hele vinteren sto den der med sine knupper og ventet tålmodig. Ikke fritt for at vi var litt spente.

Så kom mai, og knuppene begynte å sprekke så vidt, og da året gikk over i juni, var det tydelig. Det ble rødt i det grønne, Busken hadde videt seg ut, blomstene strålte, og vi gleder oss over vår rhododendron i hagen. Den er ikke så stor som mange andre rundt omkring, men den har kommet seg godt, og vi ser at dette kan bli en stor og fin busk med tiden.  Litt stell og omtanke og en smule flaks og oppmerksomhet hjelper også på planter.

IMG_4324

Publisert i Økologi og miljø, Hvasser | Legg igjen en kommentar

Fem år med visumfrihet er en suksess!

3-grenseskilt-bredde 

For den som var skeptisk til at det skulle opprettes en visumfri sone ved grensen til Russland i nord, er det i disse dager interessant å se hva de melder i forbindelse med 5 års markeringen for ordningen.

Det såkalte «grenseboerbeviset» gjelder for folk som bor innenfor en 3 mils sone på begge sider av grensen. De kan altså krysse grensen uten visum og på den måten nyte godt av alle godene det gir. For de norskes del er det først og fremst halv pris på drivstoff som frister, og bensinstasjonen til Rosneft ved innkjørselen til Nikkel er kanskje de som har tjent mest på visumfriheten.

zfUuBNJ9al-rClnUnwAn8Qo4328hTTcXaB6InVnzdT9g

På norsk side meldes det at russerne kommer og handler alt mulig, men G sport butikken i Kirkenes melder at russerne handler særlig sykler og fiskeutstyr, og de tjener godt på denne handelen.

Av de 10.000 innbyggerne i Sør-Varanger har 6387 fått seg grenseboerbevis. Det er også en økning av grensepasseringer fra i fjor til i år. Hittil i år har det vært 24.000 passeringer, og det er ikke minst den gunstige rubelprisen som er med på å gjøre dette attraktivt.

Petsjenga ordføreren Morozov mener at dette utvilsomt er et fredsprosjekt fordi det gjør at folk møtes, snakker sammen og blir kjent med hverandre. «Det fremmede er borte», sier han.

i-Grense Jakobselv bord Norsk Russisk grense3a

Hva så med redselen for mer kriminalitet med åpen grense? Politiet melder om 9 lovbrudd av russiske borgere på 5 år, og det er snakk om nasking og mindre tyverier. Ingen alvorlig kriminalitet.

Dette viser at skepsisen er gjort til skamme.

Nå vil lederen av Barentssekretariatet utvide sonen til å gjelde hele Nord-Norge. Det gjenstår å se hva politikerne sier til det.

lavrov

Lavrov. Foto: Reuters

Jeg minnes hva Jonas Gahr Støre sa da han var utenriksminister og hadde et tett samarbeid med den russiske utenriksministeren Lavrov; han ville at hans barnebarn skulle oppleve at forholdet mellom Norge og Russland skulle være like nært og tett som det til Sverige. En del vann har rent i havet siden da, og politikerne har ikke alltid tatt de rette avgjørelsene i dette spørsmålet, men i nord er det ingen tvil: visumfriheten har vært en suksess!

Hvorfor ikke la det gjelde for hele landet!

 

Publisert i Russland | Legg igjen en kommentar