Det blomstrer i mai

På mine daglige turer i skog og mark følger jeg godt med på blomstringen. Nå er vi midt i mai, og skogbunnen er saftig grønn med hvite og gule blomster. Liljekonvallenes blader har rullet seg ut, og det er godt med vann i myrene etter alt regnet.

IMG_4291

Det er også noen spesielle blomster innimellom alle de vanlige. Her har vi for eksempel en orkide på Hvasser:

IMG_4296

I barndommen husker jeg vi konkurrerte om å finne den største buketten med Maria nøkleblomst eller Mainøkkel. Den står i fullt flor om dagen:

IMG_4297

Nå kommer også strandnelliken ut etter hvert:

IMG_4298

Det som skal bli til store, blå og kvinsure slåper, er nå små dunete, hvite blomster på tornegrener:

IMG_4300

Og mens alt dette foregår i den ville naturen, forsøker vi å plante litt i hagen også for å kompensere for det som jordrottene har spist opp av røtter. I går fikk jeg en ny syrinbusk i bursdagspresang, og den ble plantet der den gamle sto. Håper den gror fort slik at den gir litt ly for naboen. Her er Jorunn som gravde hullet og fikk syrinen i jorda. Takk for flott presang!

IMG_4295

 

Publisert i Økologi og miljø, Hvasser, Lokalsamfunnet | 2 kommentarer

Da er søpla plukket opp!

For en måned siden skrev jeg her på bloggen om all den søpla som lå og fløt utenfor COOP midt på Tjøme. Siden den gang har jeg vært der en gang for å se om det var gjort noe med, men det var det ikke. Jeg har forsøkt å appellerer til samvittigheten til de som jobber i butikken to ganger, og hver gang har de sagt at det skal de fikse. Jeg skrev blogginnlegget med bilder av forsøplinga og la på Tjøme kommunes side. Der ble det svart ganske raskt til tross for at det var midt i påsken, og de sa at det skulle de se på og slik kunne de ikke ha det. Så snakket jeg med en representant for MDG på Tjøme, som også «skulle se på det». Det skjedde ingenting.

IMG_4273

I mellomtiden har det vært Strandryddedag, og mange har skrytt av alt de har plukket langs strendene, også i Tjøme kommune. Det er fint, men det er kanskje andre steder det også kunne gjøres noe? Ikke minst på de stedene man går forbi jevnlig?

Det har også vært innlegg i Tønsbergs Blad om et annet sted på Tjøme der plasten fløt like mye som ved COOP. Lurer på om det er blitt ryddet etter oppslaget.

Uansett, i dag var jeg igjen ved COOP, og denne gangen var jeg bestemt på å ta affære selv, om det fortsatt så ut som i påsken. Det gjorde det. Hva gjorde jeg? Først spurte jeg AP folkene som sto utenfor butikken og delte ut røde roser i forbindelse meg valgkampen, om de ville se på forsøpling. De fortsatte med rosene.

IMG_4274

Så gikk jeg inn i butikken og fant en ansatt og spurte om å få noen søppelposer, så skulle jeg plukke opp søpla deres. Han måtte spørre noen andre, men kom med en rull sorte søppelsekker. Da var det bare å begynne å bøye seg og få gratis trim på kjøpet. Jeg dro fram svære søppelposer og plastemballasje i hauger, store deler av pappkartonger, og AP damen med rosene kom og sa hun ville hjelpe meg, så vi brøytet oss inn i busker og mellom tørre greiner og halte ut alt vi kunne å få tak i. Der kom jammen en god del rør og slanger som så ut til å være kastet etter baderomsfornying! Ja, er det først ei fylling, er det liksom legalt å kaste for andre også!

23767_2014_2

Skateparken som ligger rett ved.

Det var vanskelig å komme til noen steder, så jeg skrapet meg opp på greiner og torner, men fikk tak i det meste. Jeg fylte opp en stor søppelsekk, som ble ganske så tung, og hva den andre damen samlet, vet jeg ikke, for da jeg kom ut av buskaset, var hun borte, men det var ryddet og fint der.

Rimi_5693812a

Før butikken ble COOP Extra var den Rimi.

 Da var det bare å sette den tunge søppelsekken ved søppeldunken utenfor butikken og gå inn med restene av sekkene og si ifra. Ikke takk en gang sa den unge mannen, bare tok imot rullen. Jeg forklarte at de måtte sørge for at sekken ble kastet, og håper at de i alle fall klarer det.

Svett og oppkjasa med håret bustete av alle greinene jeg hang fast i, og med klærne flekkete av det våte krattet, var jeg godt fornøyd med jobben.

moutmarka

Fra Moutmarka. Sånn kan det også være på Tjøme.

Det hører med til historien at da jeg gikk fra butikken, bøyde jeg meg for å ta opp litt mer plastikk som lå på asfalten. Da kom en dame forbi som sa: – Ja, her kan du holde på! Jeg går stadig og plukker her, og det er alltid mer. De gjør ingenting i butikken. Hun så på det jeg hadde i hendene og sa: – Du kan ikke dra på det der! Men jeg hadde sporet en søppeldunke rett foran, så jeg beroliget henne med at jeg skulle kaste det der. Etter det tok vi følge nedover veien og snakket videre om forsøplinga på øya og hva vi kunne gjøre med det.. Vi var skjønt enige om at vi alle må ta vår lille del, men at det er helt klart at en butikk har ansvar for å holde det rent rundt seg. Både inne og ute!

 

 

Publisert i Økologi og miljø, Lokalsamfunnet | 2 kommentarer

Petrasjevskijkretsen og Svetlana landsbyen

Da folkene fra Vidaråsen kom for å grunnlegge en Camphill landsby i Russland, ble de tatt med til Staraja Ladoga. Der fikk de se en stor minnetavle på stedet der de første vikingene landet 1200 år tidligere. Det var et godt tegn.

Landsbyen ble bygget opp og er nå 25 år gammel, og det skulle vise seg at det var flere ting med området som pekte inn i fremtiden.

I går møtte jeg de to som er primus motor for landsbyen nå, Boris og Sara. De er på besøk i Norge og tok tiden til å treffe oss som har hjulpet til å bygge flere av husene der mens stiftelsen Bro var aktiv.

 

7248287486_101fedfa1a_z

Elever fra Steinerskolen i Vestfold på byggetur til Svetlana landsbyen i 2012

Boris kunne fortelle oss om et annet spesielt naboforhold ved landsbyen.

Rett nedenfor Svetlana, inne i en liten skog, lå det en gang et hus som var eid av Mikhail Petrasjevskij. Han var født i 1821 og fikk sin skolegang på lyseet i Tsarskoje selo der Pusjkin også gikk. Han var svært begavet i språk og fikk arbeid i Utenriksdepartementet som oversetter og tolk.

Han studerte utopister som Fourier og Robert Owen og var tilhenger av demokratiske og revolusjonære ideer for Russland. Inne i St. Petersburg samlet han en krets rundt seg der de diskuterte politiske spørsmål. Noen av disse ideene ble satt ut i virkeligheten; noen familier ville virkeliggjøre drømmen om et lite fellesskap der de skulle leve sammen. De skulle ha egne rom for familie, men et fellesareale og kjøkken og leve på et minimum. Med dette formålet for øyet ble det bygget et hus ikke langt fra der Svetlana ligger nå. Alt var klappet og klart, men dagen før huset skulle innstiftes, brant det ned til grunnen.

Petrasjevskij ga opp ideen og forlot stedet.

Inne i St. Petersburg møttes kretsen hele andre halvdel av 1840-tallet. Men så en dag var det noen som anga dem. Politiet kom og arresterte hele forsamlingen og dømte dem til døden for sin virksomhet.

B_pokrovsky_kazn_1849

Henrettelsen som bare var en spøk – 1849

Da alt var klart for henrettelsen, fangene hadde blitt stilt opp ved påler, hadde fått en mørk hette over hodet og soldatene hadde lagt an geværene, da kom det plutselig en rytter inn på plassen med et papir i hånden. Han leste opp en benådning fra tsaren selv og omgjøring til fangeleir i Sibir.

Blant de som på den måten fikk livet tilbake var Fjodor Mikhailovitsj Dostoevskij og Petrasjevskij selv. De skulle begge sone en hard straff i Sibir som skulle komme til å prege dem resten av livet. Petrasjevskij ble i Sibir og slo seg etter hvert ned i Irkutsk der han utga en avis. Dostoevskij skulle bruke sine unike erfaringer fra eksekusjonspelotong og fangeleir til å skrive noen av de viktigste bøkene i historien.

bilder-svetlana2

Dostoevskijhus og Nansen hus i Svetlana landsbyen

Vi vet ikke om Dostoevskij noen gang var ute i området rundt Svetlana, men veien til Svetlana heter Petrasjevskijveien, og ideene hans har fått nytt liv i Svetlana Camphill landsby! Eller som Boris påpeker: det lille samfunnet de ville bygge opp, ja, det er jo en beskrivelse av Camphill.

 

Publisert i De som vil noe mer, Russland | Legg igjen en kommentar

Når man slutter å kjøpe bøker

Bøker har vært min lidenskap så lenge jeg kan huske. Og jeg ville ha dem, eie dem! Jeg som ellers ikke vil eie noe som helst, hverken bil eller båt, hus eller hytte og ikke noe stort i det hele tatt. Men bøker skulle jeg ha!

boeker(2)

Det ble da også etter hvert litt av et bibliotek. De fleste vegger er dekket av bokhyller.

Jeg husker jeg lurte meg til å kjøpe Frøken Detektiv bøker, gjerne to av gangen!

Senere da Mammut salget kom, var det rene festen; først gjennomgå katalogen og krysse av alle bøkene jeg ville ha og så fylle poser og sekker og kjøpe nye hyller.

Så var det alle besøkene i bokhandler rundt omkring i verden. Alltid kom jeg hjem med nye og interessante bøker som jeg ikke visste at eksisterte en gang!

c65618a86eb316d51b6fbf7db9b9cca7

Ikke minst gjaldt det Russland (og før det Sovjet), for der var jo bøkene så billige at det var en fryd! Hyllene fyltes opp med russiske bøker. Man måtte jo ha samlede verker av de store klassikerne!

Jevnlige besøk i bokhandlene i egen by hørte også med. Slik orienterte jeg meg i alt det nye som kom ut og kunne av og til kjøpe noen slik at jeg hele tiden var oppdatert på hva som var aktuelt.

På biblioteket kommer bøkene inn litt senere, og er det en populær bok, må man ofte stå på venteliste en stund før man får den. Det hadde jeg sjelden tålmodighet til.

Books

Så ruller livet på, og det begynner å gå opp for en at alle disse bøkene en gang skal ryddes opp i og antageligvis bli kastet. Ikke minst alle russiske bøker som jeg har. Hvem er vel interessert i dem? Det var da jeg skjønte at jeg like godt kunne forsøke å finne folk som faktisk er interessert i disse bøkene og begynne å gi dem bort. Det har jeg holdt på med i to år nå, men det har ikke monnet veldig mye, i alle fall ikke sett for en utenforstående. Selv ser jeg en forskjell, og det er blitt betraktelig bedre plass i hyllene.

Nå kan jeg gå på skattejakt i egne bokhyller og plukke frem de bøkene som gjerne har stått i årevis og ventet på å bli lest. Det er flere overraskelser, noen er skikkelige perler og andre kunne jeg ganske enkelt ha kvittet meg med.

Det hører med til saken at jeg selvfølgelig har bestemt meg for ikke å kjøpe flere bøker. Men jeg leser som aldri før, så bøkene tar jeg enten fra egne hyller eller fra biblioteket. For å holde meg oppdatert, går jeg til hyllene på biblioteket der det står «nyheter», men det er ikke ofte at jeg finner så mye der. Ny norsk skjønnlitteratur har aldri vært min største interesse. Så jeg må leite litt for finne det jeg vil ha.

uten navn

Her om dagen var jeg innom en av byens bokhandler for å oppdatere meg. Det var det lenge siden jeg hadde gjort. Det var da jeg merket det: så mane bøker som er kommet ut uten at jeg har visst om dem! Anmeldelser i avisene er jo også blitt en sjeldenhet, og det er gjerne bare bestselgerne man ser i annonsene. Det er jo også dem som ligger i bunker rett innafor døra i bokhandelen. Nå for tiden er det den nyeste til JO Nesbø som har fått hel egne stativ for bare den boken! Merkelig greier; hvorfor reklamere så hardt for en bok som allikevel selger seg selv? De andre må man leite etter og antagelig har de dem ikke inne heller, så da må man vite om dem og bestille. Men hvordan skal man få til det når det ikke skrives om dem noe sted?

Uansett, så følte jeg meg plutselig litt gått ut på dato. Jeg leser en god del bøker som er kommet ut for både et, to og tre tiår siden. Og gjerne enda lenger tilbake! Det er ikke som før da jeg mente jeg burde lese en del av det nye for å være best mulig forberedt til timene på skolen og kunne vise til full oppdatering til de aktuelle temaene vi skulle ta opp. Ikke så nå lenger. Burde jeg gjøre noe med det? Eller er det helt greit å være litt akterutseilt nå man har gått av med pensjon?

Publisert i Bøker | Legg igjen en kommentar

Are Kalvø: «Nød»

Den har stått i bokhylla mi siden den kom ut i 2004. Nå har jeg endelig lest den.

Det handler om Are Kalvøs bok «Nød».

Jeg husker da den kom og omtalen av at dette var en bok der alle forfatterinntektene skulle gå til Redd Barna. Da kjøpte jeg den.

9788252165425

Jeg hadde hørt Kalvø i «Hallo i uken» i mange år og hadde lest hans bok «Syden» i flere klasser, så hva kunne han by på med en slik bok som «Nød»? Det hørtes veldig seriøst, og jeg var midt i arbeidet med å spre den nye aksjonen WOW-day i steinerskolene i Europa og opptatt av å hjelpe frem steinerskoler i Baltikum gjennom diverse inntektsbringende salg. Kanskje kunne Kalvø gi meg noen ideer?

imagesL2T1SPZU

Det hele begynte i 1985 med Live Aid konserten. Are Kalvø var 15 år og følte at verden stoppet opp den dagen da verdens største rockekonsert ble sendt ut til 1 milliard mennesker. Den foregikk på begge sider av Atlanteren, i Philadelphia og på Wembley stadion i London.

Omtrent alt som kunne krype og gå av band og musikere innen popverden var på scenen. Som pådriver og organisator sto den bustete og bannende Bob Geldof. Historien om denne konserten til inntekt for sultrammede i Etiopia er som et mirakel. Det startet som en ide ut fra sinne og fortvilelse over bildene av sultende barn i Etiopia og endte som en verdensbegivenhet som innbrakte gigantiske summer til saken. Det ble en hel farsott over verden som bare rullet videre etter at konserten var over. Hvert land skulle ha sin sang, også i Norge kom en oppfølger: «Sammen for livet» der de fleste kjente musikere stilte opp.

article-1190663-03B5EE640000044D-468_468x320

I USA skrev Michael Jackson og Lionel Richie «We are the world» som også er en eventyrhistorie og innbrakte millioner. Det var som en vekkelsesbølge som gikk over verden.

I ei lita bygd på Nord-Vestlandet satt Are sammen med sin venn Tom og fulgte med. De så på Bob Geldof som den reneste helgen og ble så inspirert at de laget sin egen lokale konsert for samme formål.

Men så gjennomtenkt var det nå ikke. Hvor skulle de sende pengene som kom inn?

Are Kalvø

Boka begynner med en tilståelse om at forfatteren har stjålet penger fra sultne barn i Etiopia, nærmere bestemt 1827 kroner og 50 øre. De tok nemlig de pengene og reiste til byen for å kjøpe plater for hele summen samtidig som det sto bilde av dem i lokalavisa omtalt som prektige unge mennesker.

Dette har gnaget på samvittigheten lenge.

Det er gått nesten 20 år, og forfatteren vinner plutselig over en million i lotto. Hva skal han gjøre med alle de pengene? Hans samvittighet forlanger at han skal bruke dem på noe godt.

Da dukker tanken opp om å gjøre opp for seg med Etiopia.

Sammen med Tom reiser de til landet øst i Afrika, og det blir et tøft møte. Forfatteren føler seg som en kikker og fullstendig malplassert til å begynne med. Han kjøper sko til barna som flokker seg rundt ham, men skjønner at han må tenke seg om. Han stenger seg inne på do på hotellet og sitter der og gråter av fortvilelse.

Men så kommer ideen: hva med å invitere andre lottomillionærer til å reise til Etiopia for å oppleve landet og så forplikte seg til å gi 10 % av gevinsten til et godt formål i landet? Det er passe absurd og vanvittig, og kort fortalt: de setter i gang, annonserer ideen, havner på radio og riksdekkende TV på et populært talkshow, og så er de i gang.

Dette blir mer og mer galskap med en passe blanding av alvor og humor og ganske så gøy å lese, særlig for den som er opptatt av veldedighet og trangen til å gjøre noe med verdens urettferdighet.

unyttaarsarsare

At Are Kalvø er full av dårlig samvittighet, at han higer etter å gjøre noe med urettferdigheten og at han kan gjøre det med humor midt i fortvilelsen, er helt klart. Hva som er virkelig og hva som er fantasi i denne historien har jeg ikke helt forstått. Har han vært i Etiopia? Han kaller det for en skjønnlitterær bok, så kanskje er alt oppdiktet, men at han var 15 år i 1985 og sikkert ble bergtatt av Live Aid og Bob Geldof og som meg har lest hans selvbiografi om dette mirakelet av en veldedighetskonsert, er jeg ikke i tvil om. 

I eksemplaret mitt har Are Kalvø skrevet en dedikasjon: 

«Til Astrid, Les og gå ut og gjer likeeins. Eller noko liknande. Are Kalvø» 

Ja, det gjør jeg gjerne. Om alle som har lest boken, gjør noe, blir det ikke så ganske lite, og det kan i alle fall gjøre en forskjell for temmelig mange mennesker.

Lurer på hvor mye penger boken innbragte.

Takk for inspirasjonene, Are Kalvø! En morsom, underholdende og alvorlig bok. Anbefales!

 

 

 

Publisert i Bøker, De som vil noe mer | Legg igjen en kommentar

Søppelfylling midt på Tjøme?

Nå har det vært så mye fokus på plastavfall og søppel at de fleste burde ha fått med seg dette problemet som tårner seg opp. Det er også mange som forsøker å gjøre noe med det. Grupper av unge og gamle går sammen om å rydde strender og grøftekanter, mange av oss går med pose for å plukke på de stier og veier vi går i skog og mark, og mange steder hjelper det betraktelig. Selv har jeg gjort det til en vane hvor jeg ferdes å plukke med meg det meste av det jeg ser som ikke burde vært der.

I dag, påskeaften skulle jeg en tur til Tjøme for å gjøre noen nødvendige innkjøp. Jeg tok bussen opp til Haug og gikk over lekeplassen der bort til Maxbo. Ute igjen fra butikken med en langkost i hånden passerer jeg et sted med noen busker på høyre side mens jeg peiler inn Coop Extra der posten på Tjøme nå ligger. Da får jeg se det og blir bare stående og måpe. Der inne blant kvister og kvast er det så mye plast og annet søppel at det mest av alt ligner på ei søppelfylling av det slaget jeg husker fra min barndom. Da var det skråninger og grøfter der nabolaget kastet sitt avfall, og vi barn kunne finne «skatter» der som porselenskår og biter av gamle leker. Men det var ikke plastposer og emballasje slik det er nå. Det meste gikk i oppløsning etter en viss tid. Hermetikkbokser holdt seg riktignok lenge i naturen, men ellers var det mye som ble til jord igjen etter en viss tid.

Plastikken blir man aldri kvitt. Det er skummelt å tenke på. Og her, midt på Tjøme, rett utenfor butikker som brukes av hele øyas befolkning, ligger det altså uten at noen tilsynelatende bryr seg, eller i alle fall ikke gjør noe med det. Sånn så det ut:

IMG_4267

Bare ved å flytte kamera litt så det slik ut:

IMG_4268

Jeg fortsatte noen få meter, og det bare fortsatte:

IMG_4269

Her nærmet jeg meg inngangen til Coop butikken, og det var ikke fritt at jeg tenkte på de som har den butikken, om de noen gang gikk utenfor og så på dette. Hvorfor gjorde de ikke noe med det? Jeg vet at det ofte er søplete rundt butikker. Bak Kiwi butikken på Vestskogen er det også en søppelsti, og ved Spar på Kaldnes kan du følge emballasjesporet langs hele Kaldnes veien. Men dette overgikk alt jeg hadde sett. Rett før jeg skrådde over plassen til butikken tok jeg et siste bilde:

IMG_4270

Jeg kunne jo ha begynt å plukke her, men det ville ta tid å rydde alt dette. Dessuten synes jeg at butikkfolkene burde vite om dette og ta ansvar. Jeg gikk derfor inn i butikken og fant frem til en som så ut til å ha vært der en stund og sa:

  • Er dere klar over at det er forferdelig søplete rundt butikken? Det er faktisk det verste jeg har sett her i distriktet! Det kunne jeg si etter å ha trålet mange veier og stier og gjort en innsats for å rydde opp.
  • Damen smilte sitt mest vinnende smil og sa: Det skal vi fikse opp.
  • Det håper jeg virkelig. Ikke noe nabolag fortjener å ha det slik rundt seg. Men vi kan jo huske på at det faktisk går an for forbipasserende å bry seg også. Om du går forbi en svinesti gang etter gang og ikke gjør noe med det, viser du en likegyldighet som det kunne være greit å få fiksa litt på!

 

 

 

 

 

Publisert i Økologi og miljø, Lokalsamfunnet | Legg igjen en kommentar

Blir man mer nærsynt med årene?

Optisk sett vet jeg at dette ikke stemmer. Armene har en tendens til å bli for korte når eldre skal se klart. Man blir altså vanligvis mer langsynt med årene, men allikevel…

Mitt blikk har så langt tilbake jeg kan huske, vært festet ut mot horisonten. Jeg har alltid vært mer interessert i det som befinner seg langt borte enn det nærmeste. Det resulterte i mange og lange reiser helt fra jeg kunne klare meg selv, og egentlig en tid før det. Fra sykkeltur på egenhånd i Norge over språkkurs i England som 16-åring til haiketur gjennom Europa litt senere. Hva var det som dro meg? Alltid nysgjerrig på nye steder, nye mennesker, duften av fremmed land, frihetsfølelsen i en storby, lydene av språket og forsøk på å bli forstått og forstå andre.

russia-196605_960_720

Særlig ble det sterkt da jeg oppdaget verdens største land som strekker seg over nesten halvparten av verdens tidssoner. Blikket mitt festet seg mot øst, og det var uendelig med muligheter med et nytt og svært fascinerende språk, endeløse stepper, gigantiske elver, millionbyer og små, tradisjonsrike landsbyer. I Russland kunne jeg være først ute på mange steder, oppleve noe som ikke så mange andre hadde opplevd, finne nytt land så å si. Ikke minst var det stor litteratur å oppdage og en dramatisk historie med utallige spennende personligheter og hendelser.

Birches_near_Novosibirsk_in_Autumn

På denne veien var det som om blikket mitt var klart bare på avstand. Alt som befant seg foran telelinsen var tåkete og uskarpt. Det var som om de skygget for det fjerne. Det ble meg uvedkomment og uinteressant. Jeg klarte ikke å interessere meg for familie eller nærmiljø, så ikke naturen der hjemme, hørte ikke fuglene eller så blomstene i hagen. Mitt blikk gikk forbi.

Så går tiden. Reisene er gjort, stedene er besøkt, språkene er lært, mennesker blir kjente og forsvinner igjen, arbeidslivet går mot slutten, og hva har man igjen? Minner? Vennskap? Bøker? Ting som fyller skap og skuffer hentet på veien gjennom verden. Helsa skranter, og koffertene blir tyngre.

IMG_3522

Jeg begynner å se ned i bakken, og der spirer det! Jeg oppdager vårunderet med planter som dukker opp rett foran meg, fugler som synger i buskene i hagen, søppelet som ligger langs veien som trengs å plukkes opp, og menneskene som har levd rundt meg og som jeg nesten aldri har snakket med. Kanskje jeg skulle forsøke å gjøre noe med det? Kanskje nærmiljøet faktisk har noe å by på?

Det er nå jeg begynner å snakke med de forbipasserende, slå av en prat i butikken, interessere meg for plantene i hagen, høre etter fuglesangen for å skjelne forskjellige arter, luke i bedene og plukke søppel. Kanskje kan jeg være med på å gjøre det litt triveligere rundt meg?

Det er som om jeg er blitt mer nærsynt.

 

Publisert i Russland, Lokalsamfunnet, Hvasser, Reiser | Legg igjen en kommentar