Friedells kulturhistorie

Da jeg var ung student på 70-tallet, gikk jeg ofte på antikvariater og i bokhandlere for å lete etter «relevant litteratur». Da kjøpte jeg som en samler. Det var litteraturhistorie, litterære biografier, russisk historie og norsk litteratur. Det ble mye av det etter hvert, og jeg slukte dem, leste til tider som besatt og kom opp i 150 bøker i året. Det er helt utrolig sett med 2014-øyne.

Noen av bøkene var både oppslagsverk og «må-ha-bøker». Skulle man være et kultivert menneske var det visse bøker man både måtte ha i bokhylla og måtte ha lest. Vi var noen studenter som holdt sammen mot all «forflatingen» i den moderne tilnærmingsmåten, særlig til litteraturen. Jeg husker min skuffelse og bitterhet mot foreleseren i litteraturkunnskap som skulle ta for seg Dante. Hvordan hun klarte å forflate den høyverdige litteraturen gjorde meg så sint at jeg ikke ville gå på forelesningene, men reiste til Firenze i over en måned den vinteren. Jeg elsket Dante! Da jeg leste ham for første gang, tenkte jeg at jeg ville tilbringe resten av livet med å prøve å forstå alt som sto i Divina Comedia. Jeg husker også min fortvilelse over en medstudent som på spørsmål om hun hadde lest Dostojevskij, svarte: «Nei, så gammel litteratur leser jeg ikke!» Da hadde jeg fått nok. Jeg dro.

Et av de verkene som tronet i bokhylla mi fra 1976 (da var jeg 24 år gammel), var Egon Friedells Kulturhistorie: de to bindene om antikken og de tre bindene om «moderne tid», dvs. fra Middelalder til 1900. Jeg husker at jeg leste dem fra perm til perm. Særlig var de tre bindene om moderne tid, mye brukt. Jeg streket sirlig med blyant på steder som jeg gjerne ville huske, og jeg lærte mye historie gjennom Friedell.

Egon Friedell var en østerriksk historiker og kulturskribent som levde fra 1878 til 1938 og som likte å føre lange samtaler på Wiens mange cafeer. Han ble kjent for sin kulturhistorie, som kom på norsk i 1936, men den ble også sablet ned fordi han «dikter mer enn han er vitenskapelig». I den tiden jeg studerte, på 70-tallet, var det ikke helt stuerent å lese Friedell. Han var nemlig i motsetning til marxistenes materialistiske historiesyn, overbevist om at alt kom fra ånden. Det passet meg fint som var en spirende antroposof og som leste Steiner på høygear.

Når jeg nå leser litt i disse bøkene, og kommer til sidene om Dostojevskij og Tolstoj, kan jeg kjenne igjen strekene i margen og begeistringen for at noen «tok dem på alvor», som jeg tenkte den gang. Han skriver om Dostojevskij at det er som om han skriver i en slags transe, at han blir diktert «fra oven» slik som evangeliene ble skrevet. Jøss! Det er lenge siden jeg har hørt slike tanker! Da kjenner jeg enda mer at det er på tide å gi seg. Dette er som en stemme fra urtiden. Jeg kan ikke tenke meg at det vil være mange som vil gå god for noe slikt i dag. Det høres ikke bare høyttravende ut, men taler om en svunnen tid.

Det er på tide å gi historien videre om det måte finnes noen som er interessert, og jeg har funnet en som faktisk vil lese denne kulturhistorien i dag, så nå er de fem bindene tatt ut av hylla der de har stått øverst i 40 år! Bøkene er like fine, og det gleder meg at noen vil lese dem. Måtte de gi fruktbare tanker til nye generasjoner.